Ta et ark, skriv ned en grunn til hvorfor du trenger kunsten, post det i sosiale media og tagg det med #kunstenerforalle #juliabrännström
Julia Brännström tar feil, kunsten er for alle
Svar
Klamme Hilde 16 år
«Det er rart å fylles med sakte trishet» skriver hun. – Ja, skriver jeg tilbake.
Det har gått tre måneder siden hun dro, slapp alt hun hadde i hendene og løp til flyet som hun egentlig er redd for.
Det har gått 8 uker siden de sa at det var 8 uker igjen.
Jeg fanger luften mellom tommelen og pekefingeren og forsøker å måle opp ti centimeter – de fanger en brøkdel av bokhyllen på stua. Uvesentlig, ubetydelig. Ufarlig så lenge det bare er luft. Livsfarlig når det blir en masse som presser mot sjela di.
En gang da jeg hadde en annen jobb, satte jeg meg utmattet ned på en kontorstol. Kollegaen med den gode stemmen, en som hadde vært der lenge nok til å skjønne det som foregikk innenfor de kommunale veggene – kommenterte alltid det hele med en rolig mine og en tørrhet som fikk ansiktet mitt til å sprekke.
Vi snakket om søvnen, fordi jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne den dagen. Jeg masserte kjevene mine og forklarte han at jeg ligger og spenner om natten.
Han snurret kontorstolen mot meg og kikket.
– Realiteten ligger og gnager i tanngarden.
Jeg ba han si setningen en gang til. Han gjentok den mens jeg skrev den ned på en neongul post-it-lapp. Så festet jeg den på korktavla foran arbeidsbordet mitt.
Nå jobber jeg ikke der lenger, men jeg har den lappen fortsatt.
Astrid Lindgren og søsteren hennes begynte alltid telefonsamtalene med å si – Døden, døden. Som en påminnelse til hverandre om det som kommer, det som ingen kan beskytte seg mot.
Ti centimeter som ingen kan gjøre noe med.
Sivende inn i tanngarden.
Kjøp ei klokke, plant et tre!
I den nykomponerte kategorien Alle Gode Ting Av Tre her på Filialen, poster jeg ting som går for å være miljøvennlig produsert, og hvor mesteparten av produktet består av treverk.
Idag: Wewood klokker!
Når du kjøper en sånn her så planter WeWood et tre på dine vegne. På hjemmesidene deres står det:
WeWOOD partners with American Forests to plant one tree for every WeWOOD purchased. Our Goal: Restoring Mother Nature – One Watch at a Time
Dessuten er klokkene så utrolig fine! Jeg gikk på et trangt trafikkert fortau midt oppi rushtrafikken i Istanbul da jeg passerte et butikkvindu som fikk meg til å rope -VENT! til de andre fordi jeg måtte inn og skryte av konseptet til mannen med fin bart bak disken og sikle på alle klokkene jeg ikke har råd til. Det at jeg så disse klokkene gjennom et tjukt lag av bileksos i en lite grønn storby, med munnen full av støv, forsterket troen min på at grønne gründere er framtida. Vi må bare sørge for å gjøre det trendy nok. Eller som WeWood sier det, restaurere jorda vår med en klokke av gangen.
Så løp og kjøp! (Hvis du har råd da…)
Søknadsfrist og vademecum
Jeg har vært inne i leiligheten hele dagen, søknaden er sendt, sola har gått ned og jeg tar på meg en lue og en jakke og går på butikken. Klokka er halv ti på kvelden, folk soser rundt i joggebukse med tom handlekurv. Jeg også. Handlelista som har hengt på kjøleskapsdøra i tre dager frakter meg rundt mellom hyllene, jeg finner ikke couscous, jeg går forbi grønnsakshyllene flere ganger uten å huske løk og agurk. Dessuten er det tomt for brød, bortsett fra sånn dyrt brød, med spelt i. Det er få mennesker i butikken. Jeg står en stund og gaper ut i lufta ved hylla med hygieniske artikler. Vademecum. Det var det jeg skulle ha. En mann i lakksko og onepiece dekket av det norske flagget, går hvileløst rundt med lange skritt. Jeg glaner, helt til han oppdager at jeg glaner og da ser jeg bort. Tilbake ved grønnsaksdisken ser jeg han stå i kø. I det venstre øret sitt har han en bluetooth-handsfree-plugg. Onepiecen henger løst på den tynne mannekroppen hans og på armleddet har han ei stor dyr klokke. Jeg glaner igjen, handlekurven min er halvfull, jeg husker ikke hva det var jeg skulle ha. Løk. Han snur seg igjen, merker at jeg stirrer. I hånda holder han det eneste han skulle ha. En boks med Oboy-pulver.
På vei tilbake, i trappen opp til leiligheten min hører jeg noen spille på fiolin,
dypt og dramatisk. Det er fint.
«Pål 3» (21.12.1991)
Du seint mæ varme og ømme blikk,
men likevæl va’ de’ a Reinnate som dæ fikk!
De’ va væl fordi æ syntes du va’ hærli’
at du mått flørt og oppmunter så gæli!
Men du mått da skjønn at ailt vart my vær
da de’ sia vist sæ at du syntes æ va tær!
Nei, oppførsla du syns æ itj æ fortjene,
men jeintan du like e’ væl dæm pene.
Men «Reinnate» e’ jo så kælvbeint og kvalm
at æ sku ønsk hu hadd fløtta te Malm!!!
Og Pål, du må husk at æ alske dæ ferdi
at du lamme Line og Terje lot bli
å fryd dåkk over brudde’ Stordal –
ut’n dåkk hadd æ sekkert vorti GAL!
Æ må bærre minn dæ på at nån hærli’er gut einn dæ
kainn æ itj få!!!
Så snu no blikke’ mot ……
som dæ itj får, men så gjerne vil de’…
anonym innsender
«Pål 2» (17.12.1991)
Pål, koffer e’ æ så gla ti dæ?
Æ veit jo at du itj tøle mæ.
Æ villa så gjærn lær dæ å kjeinn,
å de’ einaste du sa va: «det fins mang ainner menn».
Men ferr mæ fins det ingen ainner, å følelsan min kainn ingen forainner.
Pål – du hi ein plass i mitt hjerte som ingen som heils kjærlihet kainn sværte.
Tæn om vi koinna ha blitt kjeint –
ååå, da hadd håpe’ mett igjæn vorti teint.
Tænk om du koinna glømt a’ Reinnate – hu som æ over ailt i værden hate!!!
HUSK: Deinn da’n dåkk bli i lag –
da leve æ min siste dag…
anonym innsender
«Pål» (13.12.1991)
Når du sjer på mæ teinnes de’ et bål i hjærte’ mett.
Et kyss koinna ha smeilta ein heil vinter.
Om vi koinna gått hainn i hainn, om du hadd lova mæ kjærli’heit.
Da hadd live’ vorri toppen, å ingen koinna ha ønska sæ meir.
… Men du veit jo knapt at æ finnes,
å et kyss e da ferr my forlangt.
Å hainna di heill ei ainna, å kjærli’heita hi a å.
Men prøv å husk at æ veinte på dæ –
æ sitt å gret og kviskre stilt:
«Pål, æ ælske dæ te’ evi’ ti’!»
anonym innsender
SMS
Long time no see
Fredag mistet jeg jobben
I går sendte jeg en artikkel til Klassekampen
Jeg har kjøpt Dildo
av Liv Ohnstad
Bejutiful-maraton med Lise, siste del!
MY LOVE TO YOU IT SO STRONG
av Lise
Ai have love you in a weary long time now
and my love to you is sow strong that ai soon don’t can hold on it longer.
i’m don’t now wat ai do
cold you don’t help me little?
because my love to you is so strong
i criae four you, day and night
show me the wings of love
i woonder about wher tey ar, a little pice of my heart is always with you.
Love is just one big thing: YOU!
be with me, to the love of the game. Please!
i need somebody to help me, and i think you the right pouhrsen. you my love. it’s you i wanna have.
so just come and take me!
then ai be the happyest ever!
Etter fem fantastisk kleine fredager med Lise, takker og bukker vi dypt og går videre til andre vakre og pinlige innslag neste fredag. God helg!
Les alle diktene til Lise her.
Filialen 