Svinefilet med mozzarella og tomat

Siden vi driver og starter en blogg her, så tenkte jeg det var på sin plass med et middagstips i ny og ne. Til forskjell fra enkelte andre blogger som kjører konseptet «to gode venner skriver om litt forskjellige ting» (for eksempel vår favoritt ekstremt bra utrolig fint), har vi ingen vegetarisk visjon her på Filialen. Derfor ble min middag i dag:


Dette er ytrefilet av svin, en svær en på nesten fem hundre gram. Jeg vil nok anbefale mindre stykker og å heller lage en til hver, beregn to hundre gram per pers. Skjær et hakk i fileten, slik at du kan åpne den som en bok (altså må den ene langsiden være inntakt). Krydre på innsiden med salt og pepper, og legg på lag med fersk basilikum, soltørkede tomater og fersk mozzarella. Jeg stakk smakløse tannpirkere gjennom til slutt, for å lukke boka. Salt og pepre utsiden også, og stek i smør i varm panne i omtrent fem minutter. Sånn at det blir stekeskorpe. Og så legger du hele pakka i en ildfast form i stekeovnen, 180 grader i tja, ti-femten-tjue minutter, avhengig av hvor tjukke filetene er.

Mens filetene steker, kan du lage salat. Jeg kjøpte to random salatpakker, skylte og hakka, og så lagde jeg en veldig grunnleggende dressing som alltid funker. Salt, pepper, olivenolje og hvitvinseddik. Dobbelt så mye olivenolje som eddik. Pøs over salaten. Denne gangen hadde jeg også en liten skål med modne fancy-tomater, og så rev jeg opp en ekstra mozzarella i biter og dryssa olivenolje og pepper over.

Jeg er så urutt at jeg glemte å ta bilde av maten servert på tallerken. Matblogging er… gøy? Og spennende. Planen min er i hvert fall at det skal inspirere meg til å lage forskjellige ting til middag. Og om du følger med her, kan du også gjøre det. High five!

Reklamer

Uka med Norma

Jeg liker å gå på kino. Og spesielt når noen andre ringer og sier hei du, søndag, kvart over tre, vi sitter på rad fem. Rammer er fine. Lette å forholde seg til, i den store haugen av muligheter. Så jeg møter opp hver gang, kjøper popcorn, og føler meg som en gnien gammel tante når gutten i kassa sier sekstifem kroner og jeg ikke klarer å la være å sjokkert gjenta summen. Men jeg er sjelden på kino, så jeg tenker at sekstifem får være ok. Jeg tar bøtta mi og går, og om jeg husker det, strør jeg cheddarkrydder på hver eneste pop, og spiser opp før lyset i salen er av.

Forrige søndag så jeg My Week with Marilyn. Det er en fortelling fra virkeligheten, om en ung gutts møte med selveste Ms. Monroe, like før karrieren hennes virkelig tok av.
Filmen starter midt i en scene som jeg ikke forbinder med Marilyn i det hele tatt: synging på scenen. For meg har Marilyn Monroe alltid levd på stillbilder. Fotografier. Gjerne i svart-hvitt. Jeg har aldri sett henne i en film, heller ikke i dokumentarsetting om livet bak all vrikking og blunking. Og det er dét livet denne filmen forteller om.

At Marilyn i kulissene omtrent levde på piller og longdrinks, er ingen hemmelighet. Nå er hun (i Michelle Williams’ versjon) veldig søt på det bildet over her, som er henta fra en av de varmeste scenene i filmen. Jeg liker ikke spoilere selv, så jeg skal ikke si så mye om handlingen, men My Week with Marilyn er en god blanding av søtt, bittersøtt og vondt. I begynnelsen ble jeg sliten av å måtte se på at hun oppførte seg som en drittunge, en sutrete diva som ikke hadde noen innlysende grunn til å behandle folk rundt seg som tjenere. Men filmen lar oss etter hvert bli litt kjent med den konfliktfylte Norma Jean som slites mellom det som forventes av henne, det hun tror hun trenger og det hun faktisk har godt av. Litt kjent, fordi vi hele tiden møter henne gjennom øynene til den unge gutten som får sjansen til å jobbe tett med henne på et filmsett. Så noe av Marilyns mystikk forblir intakt. Jeg fikk mer sympati for henne utover i filmen, men det er grenser for hvor mye man orker å klappe på hodet noen som ser ut til å leve etter mottoet «I just want to be loved» – «loved» på sine egne destruktive premisser.

«Jeg lærte ingenting», sa jeg, da jeg kom ut av salen. Og selv om jeg ikke tror dét var en av hovedintensjonene til folkene bak filmen – den er i all hovedsak veldig pen, litt søt og ganske sjarmerende – følte jeg meg kun som en tilskuer. En tilskuer med helt ok sitteplass. Jeg gir filmen fire av seks.

Reading Moby-Dick at 30,000 feet.




At this height, Kansas
is just a concept,
a checkerboard design of wheat and corn

no larger than the foldout section
of my neighbor's travel magazine.
At this stage of the journey

I would estimate the distance
between myself and my own feelings
is roughly the same as the mileage

from Seattle to New York,
so I can lean back into the upholstered interval
between Muzak and lunch,

a little bored, a little old and strange.
I remember, as a dreamy
backyard kind of kid,

tilting up my head to watch
those planes engrave the sky
in lines so steady and so straight

they implied the enormous concentration
of good men,
but now my eyes flicker

from the in-flight movie
to the stewardess's pantyline,
then back into my book,

where men throw harpoons at something
much bigger and probably
better than themselves,

wanting to kill it,
wanting to see great clouds of blood erupt
to prove that they exist.

Imagine being born and growing up,
rushing through the world for sixty years
at unimaginable speeds.

Imagine a century like a room so large,
a corridor so long
you could travel for a lifetime

and never find the door,
until you had forgotten
that such a thing as doors exist.

Better to be on board the Pequod,
with a mad one-legged captain
living for revenge.

Better to feel the salt wind
spitting in your face,
to hold your sharpened weapon high,

to see the glisten
of the beast beneath the waves.
What a relief it would be

to hear someone in the crew
cry out like a gull,
Oh Captain, Captain! Where are we going now? 

TONY HOAGLAND

08.15 -15.00

Jeg kommer inn
ved åtte-tiden med rester av
nysnø      under
sålene på tidligvakt en lørdag

stille takker jeg
trærnes myke vinterspeil
for hverdagspoesi

Alle sover,
bortsett fra deg

Nattevakten strekker seg i sofaen
og jeg tusler med innesko
forbi døra di

Du synger

Melodiene dine
som kommer uten
behovet for å imponere
fri for streben etter å bevise
noe som helst

Bare lyden

av vibrerende
stemmebånd og pust
fra et sted med absolutt gehør

Ennå er det mørkt ute
Våren er langt unna

Gammelmodig står jeg morgentrøtt
og lytter til lyden
av naturlig sang.

– Ida.

Sitat

He thought it woozily, with a vaguely bewildering, vaguely tiring sense of scale–a secondhand sort of epiphany, removed from its source, smudged, moved elsewhere, experienced now without clarity or context, therefore less insight, really, than mood swing– that the Earth was a rock; the sun a rock caught fire; and the life of a person something like a small disaster, too small to examine and solve but not small enough to independently stop exisiting, and so left there in it´s own little vanishing haze of light and doors and pretty faces; all of which was true, of course; all of which was probably true.

Tao Lin,  ”Eeeeee Eee Eeeee”