Den fineste mannen på fjernsyn.

Jeg har en TV-helt. En jeg har tenkt mye på, siden jeg første gang ble kjent med ham for tjue år siden. Og jeg begynte nesten å gråte da jeg skjønte at uten å vite det – mens jeg satt på kjøkkenet og spiste åtteminuttersegget mitt hver morgen, da jeg kjørte trolleybuss i Budapest, samtidig som jeg satte opp håret til min første dag på den nye praksisjobben – så var noe på vei inn i TVn. En hemmelighet fra nittitallet som lå klar og ventet på meg på den nye kanalen VOX, hver dag klokka Dagsrevyen.

Andy Sipowicz er den fineste mannen jeg vet om, en av mine absolutte favorittkarakterer fra TV. Ja, han har temperament, ja, han har sine issues, han sliter og strever, men mest av alt er han gulle god. Han gjør alt for de han er glad i. Og så har han Theo.

Det er en video til som også er fin. Som det står på Youtube: «After 12 years of pain, Sipowicz gets promoted to Sargeant and the music is superb.» Superb.

NYPD Blue, mandag til fredag klokka 19:05 på VOX.

Reklamer

Det nye Cuba

er tittelen på en bok som har kommet ut på Manifest Forlag, skrevet av Even Sandvik Underlid, en herremann jeg var så heldig å dele casa med da jeg bodde i bydelen Cayo Hueso mens jeg studerte i Havanna. Takket være Even vet jeg det som er verdt å vite om Cuba og mere til. Nå har du også sjansen til å gripe fatt i kunnskap om Cuba, en nasjon jeg har blitt utrolig glad i og som jeg er så takknemlig for at jeg har fått oppleve på nært hold. Her kan du lese om Det nye Cuba og kjøpe boken hvis du vil.

Even og jeg kjører motorsykkel på vei til en bursdagsfest like utenfor Havanna

Sjøsjuk

Jeg har vært på ferie. Fordi jeg har flaks har jeg bodd på femstjerners hotellet Corinthia til fire hundre kroner natta, og tasset ned i dette bassenget i morgenkåpe og hånddukstøfler, helt uten videre.

Jeg var egentlig ganske sikker på at jeg ikke kunne svømme lenger. Men det viste seg at jeg kom meg både frem og tilbake i bassenget både en og seksten ganger på morgenkvisten eller før middag. Den første dagen brukte jeg mye tid på å tenke på
a) jeg er bleik
b) jeg har på meg lite klær på offentlig plass
c) hai
Men plutselig klarte jeg å puste selv. Og etter hvert tror jeg at jeg holdt hodet nesten like bra som mine badeforbilder. De brystsvømmende gamle damene med boblete badehette.

I fjor badet jeg ikke. Mest fordi jeg hadde senebetennelse i begge armene og ikke turte å bruke dem til noenting. Litt fordi jeg synes sommerbading fort blir mer fullt av folk enn fint. Og så må man være skikkelig sikker på at det går bra å gå rundt i bare bikini. Plutselig var det for kaldt i vannet. Det var bare å parkere sykkelen.

Men siden jeg kom hjem fra Budapest har jeg bare tenkt på vann. Bade. Svømme. Å kunne stå opp og sparke fra, før jeg skjønner at jeg er våken. Svømme på kvelden, like før det stenger, bare ta én lengde til. Den dumpe stillheten når det bare er du og en gammel mann i hele hallen. Og gå ut i frisk luft etterpå, med vått hår og klor i halsen, svinge litt i balansen og glede seg til neste gang.

Angel Terry Domech

Jeg konsentrerer meg så hardt at alle tennene faller ut av munnen. No, no, sier han. Eschucha por favor (Lytt vær så snill); Gong ki ki ka, ti ti, ki ka, sier han. Jeg lytter til ordene hans. Ord som forteller hvor lydene gjemmer seg i congaen. Jeg må se litt fortvilet ut, fordi han ler og klapper beroligende på hendene mine. Hånda hans er så stor at den dekker flata på congaen fra den ene enden til den andre og når han legger hånda oppå mine er det umulig å ikke stirre. Til og med neglene er helt enorme. -Toca mas fuerte. -Slå hardere. -Asì, sier han, (sånn her) og hendene hans treffer så stødig og så sterkt at rytmen slår saltomortale inn i murveggen og tilbake igjen. Vibrasjonene treffer trommeskinnet så det dirrer mot nervene i fingertuppene mine. -Ahora tù, sier han. -Nå deg. Jeg nikker og ser ned på congaen. Som om det han nettopp gjorde var helt vanlig, å skulle få til det der.

Jeg angrer meg.

Jeg har lukket øynene. I flere år, fordi det er så forvirrende alt sammen. Billetter, pass, tilgang her og der, aldersgrenser, gjestelister, konsertsteder, telt og nye og gamle artister. Og det sosiale. Festivaler er vanskelige. Valget mellom å holde sammen med gjengen og se det de fleste vil se, eller stå alene og få med seg sine egne favoritter, uten å ha noen å dele følelsene med etterpå.

Jeg og By:larm har rett og slett ikke vært venner. Det har blitt for mye å forholde seg til, for mange konsertvalg å ta. Og for vanskelige sosiale utfordringer med å finne en likesinnet som vil de samme tingene. Pluss at jeg alltid har jobbet, akkurat denne helgen, hvert eneste år siden jeg flyttet til Oslo i 2005.

Men i år kjente jeg det. Jeg skulle ha vært der. Folk har konstant jublet på Twitter, kanskje spesielt min bror, som har vært stolt platelabelpappa med sju band på årets festival. Ett av dem er Highasakite. Videoen over her var den som virkelig fikk det til å bikke over. I anger. Over å ha gått glipp av en sjanse til å se noe så fint. Det tok meg sju år, men nå er jeg klar. Bare én helg for seint. By:larm 2013!