Ferdig.

Jeg har levert min siste eksamen, noensinne.

I går hadde Art Direction og Tekst en skikkelig koselig eksamensfest hjemme hos meg. Det ble til og med en egen fest inne på badet. Nå skal jeg ut i sola og feire på veslevoksent vis med å kjøpe akkurat det jeg vil på Bondens marked.

Klam Poesi-fredag: Vigleiks gladpunk-låt!

Vigleik Johannesen sysler med musikk, og allerede da han var 15 år gammel skrev han en sang, full av positiv spirit. Filialen takker, teksten din er vakker!

Vers:
Jeg har en venn i meg selv
Som gir meg lykke og hell
Og når alt går meg i mot
Når alt bare blir til rot
Så sier’n til meg
Nå må du skjerpe deg
Ikke gjør som sist
Vær en optimist

Refreng:
For vi skal sammen lykkes
Vi skal reise oss opp igjen
Vi skal ta alt som kan tas
Vi skal vinne min venn

Du som er så kreativ.

Det er det beste og verste jeg vet, når noen sier det.

Ansvarsfraskrivende/konstaterende: «Du tar deg av det, du som er så kreativ.»

Anklagende/forvirret: «Klarer du det ikke? Men du er jo så kreativ?»

Overvurderende/misforstående: «Næsj, dette klarer jo du, du som er så kreativ. Ikke noe problem for deg det!»

Det er fint at andre tror at jeg kan lage ting. Skrive, gjøre noe med lyd, ta bilder, til og med tegne. Det er godt å vite at folk har trua. Men det kan være fælt også. Å kjenne på en positiv forventning kan få meg til å både kile og grine i magen samtidig.

Tegning er høyterskel for meg. I femte klasse satt jeg et halvt år med én tegning på Forminga. Forminga heter sikkert noe litt proffere og markedsrettet nå, «Kunst og håndtverk», kanskje. Men ja, der satt jeg og knuget en flassete blyant over en begynnende perspektivtegning, i et halvt år. Læreren rev seg i håret, og sa kjære Kaja, du skal bare tegne en rett vei som blir smalere og smalere, med hus langs som har linjer som følger veien. Men det læreren ikke skjønte var at det ble ikke perfekt. Jeg visket så mye at arket til slutt ble ødelagt.

For noen år siden kjøpte jeg meg en tegnebok. En dyr en. Og tenkte at nå skal Kaja på Forminga dø. Og det gjorde hun. Sykt, men sant. Jeg kan tegne.

Og jeg blir så glad når jeg finner nye måter å tegne på. Som den på bildet over her, den er det Frøydis på bloggen love deg evig rabarbra som har laget. Og hun har flere, også. Bare se. Da jeg så dem, fikk jeg lyst til å bli skikkelig arbeidsledig til sommeren.

Knekkebrød, Karoline – og litt om Uganda.

Jeg har fått en knakende god knekkebrødoppskrift av Karoline.
Her er hun på motorsykkel i Jinja:

Karoline jobber for Arise and shine Uganda, en ikke-statlig organisasjon med trua på at utdanning er nøkkelen til en bærekraftig samfunnsutvikling.
Karoline skriver jevnlig på bloggen sin om det hun ser og opplever i Uganda, så sjekk den ut mens du venter på at knekkebrødene skal bli ferdig.
Du kan også trykke «like» på denne hvis du er på Facebook.

Her er oppskriften:
2 dl havregryn
1 dl linfrø
1 ts salt
7 dl vann
La stå i en time. Deretter tar du:
2,5 dl solsikkekjerner
2,5 dl sesamfrø
2,5 dl gresskarkjerner
2 dl rugmel, grovt
La stå i en time.
Stekes ved 160 grader i omtrentelig 45 min. Helst varmluft, hvis ikke la døra stå på gløtt.
Husk bakepapir!

Min kamp.

Jeg kjemper en kamp i mitt eget hjem.

Jeg trodde de kom utpå sommeren bare for å spise nedfallsfrukt fra de overvokste, markspiste, møkka-epletrærne som ingen tar seg av. Trærne som for guds skyld ikke må fjernes. Men de har tydeligvis noe å foreta seg her allerede nå. Førti-seksti stykker raver rundt og skriker og bærer seg. Det de liker aller best, er å gå og “gresse” på plenen mens de krangler. Jeg snakker om måker. Og med fare for å ligne mistenkelig mye på et leserinnlegg i Adressavisen: måker er virkelig luftens rotter. Og rotter er vi enige om at er kjipe. Spesielt når de flokker seg rundt deg i hopetall til alle døgnets tider.

Vi prøvde å finne noe vi kunne strø utover plenen som ikke er gift, noe som kunne få måkene til å pelle seg vekk. Eller noe vi kunne helle på treet som gjorde at det ikke får epler. Men det skorter tydeligvis på anti-måke-forskninga.

Jeg planla allerede i fjor å fjerne alle eplekartene når de kommer, så måkene ikke får den markspiste maten som de venter på. Men jeg måtte gjøre noe frem til da også.

En dag la jeg en lekeslange på plena. En brun brilleslange med monokkel, og en brun med gule og røde markeringer. I et par dager var det ikke en eneste måke der, bare noen som fløy forbi over hustakene. Småfuglene koste seg i epletreet, selv om det lå to utrolig giftige ormer rett i nærheten. Det var skikkelig god stemning på balkongen. Men så ble jeg nervøs for at all den fornøyde kvitringen sendte blandede beskjeder til måkene.

Ett problem med å bruke gummiormer på plenen som en permanent løsning, er at vaktmesteren klipper plena med sin vesle klippebil relativt ofte om sommeren. Et annet problem er tydeligvis barn. For slangene fungerte, vi flyttet litt på dem hver dag når vi kom hjem fra jobb, sånn at det skulle virke mer realistisk. Men det tok tre dager og så hadde noen stjælt den. Så lenge det er barn i nabolaget er slangemetoden uaktuell (det koster 50 krons for en gummislange, dyrt!).

Måkene har et frikort i samfunnet. Litt fordi de kan fly, men mest fordi det er vi forferdelige menneskene som har ansvaret for at de vil bo i byen. Fordi vi søpler og er oppfører oss generelt dårlig mot naturen, blir jeg fortalt. Så det er visst til pass for oss. Vi må bare tåle det.

Men hvis det hadde vært like mange synlige forvokste rotter rundt husene våre som det er forvokste måker, vedder jeg på at borettslaget hadde gjort noe. Noen av dem er store nok til å spise hundevalper.

Kanskje var det måkenes inngripen i musikken jeg forgjeves forsøkte å spille på stua en kveld som gjorde meg ekstra desperat? Eller kanskje det var det at jeg ble sur over å legge meg klokka ti fordi jeg vet at jeg blir tvunget våken mellom fem og halv seks på natta. Da kommer måkene innom for å sitte og skrike på plena i ti minutter, før de flyr videre. Maksimum meningsløst. Hvem vet hva som fikk meg til å tippe over – jeg kjøpte meg uansett akkurat Uglen Anders. Han blir levert på døra om noen dager. Og skal lenkes godt fast i epletreet, slik at han kan sitte der og blinke med øynene mens han sier «uhu», ute av rekkevidden til klåfingrede barn.

Førsteklasses.

Hei, der. Alle lesere i Uganda, i Mexico, Thailand og Estland – og hei til våre hovedlesergrupper i Norge og Pakistan. I går fant jeg ut at bloggen vår er blitt åpnet tusen ganger! Det synes jeg er mer enn topp. Så jeg tenkte å feire ved å poste et outfitbilde av meg selv, nei Gu’, så bloggete.

Jeg skriver eksamen, den skal leveres nå på fredag. Jeg har etter hvert så mange sider at jeg leser meg blind, og en sånn mengde er sjelden kost for meg. Eksamensoppgaven for årets tredjeklassinger på linja som ironisk nok heter Tekst&Skribent (sic) bestemte vi selv, og jeg valgte å skrive utkast til et bokmanus. Jeg har slått meg selv i hodet hver kveld i en uke nå – hvorfor valgte du ikke en kortprosasamling? Hvorfor ikke noveller? Dikt? Hva som helst, noe du kjenner. Et sted der du kan slippe ut alle de korte, rare tankene, flikke med ord og møter. Men nei. Her skal det skrives langt. «Stå i det», sa lærer Bård Torgersen i høst. Så ok, da. Jeg står, jeg. Stamper rundt.

Jeg lette på dataen etter ting jeg har skrevet før, fordi jeg hadde glemt litt hvordan det var. Og da fant jeg noe jeg skrev i førsteklasse. Som godt kan få leve litt på bloggen. Jeg tenkte litt på det: Filialen har Klam Poesi, og Kjøleskapspoesi, og den vanlige poesien som bare heter Tekst, tror jeg. Men den kan være klein den også, teksten, altså. Her en dag fikk jeg en glad telefon om at et av Kjøleskapspoesi-diktene jeg hadde postet var så fint å lese, skikkelig søtt og varmt, var det. Da ble jeg flau. For det var jo ikke meningen, jeg skrev det og mente det superironisk.

Men det er ok. Noen kommer alltid til å bli flau. Og noe av grunnen til at jeg ville starte blogg, var at jeg var lei av å være litt flau uten at det samtidig var litt morsomt. Eller å tro at jeg risikerte å bli det. Eller lei av å kjenne på ting for lenge, å alltid tenke meg om før jeg kom med noe jeg hadde laget selv. Jeg ville senke terskelen.

Det er alltid noen som tar mikrofonen. Så her tar Kaja for to år siden den, om enn for bare tjue sekunder. Kaja for to år siden satt i cafeen på Litteraturhuset og skrev denne teksten, og nektet som vanlig å skrive med stor forbokstav. (Det er litt flaut, faktisk.) PS. Det er skriveprogrammet som har markert øene og åene tjukke.