Egenempati + selvironi = kanskje ditt bidrag til Klam Poesi?

Klam Poesi tar ferie!
I mellomtiden oppfordrer vi alle lesere til å sende inn ett bidrag på klampoesi@gmail.com. Takket være dere har vi noe å poste hver fredag!
Vi avslutter denne sesongen med et dikt skrevet av vår gode venn Tonje Camilla Denstad With. Diktet ble skrevet i 2.klasse på barneskolen. Selv påstår hun at hun skriver like klamt den dag idag, men vi vet nå ikke helt. Trykk på navnet hennes og døm selv.
Klam Poesi vender tilbake i midten av august, fram til da kan du lese tidligere bidrag her.

«Kom!?
Hvorfor kommer du ikke?
Nå er det for sent,
å komme…»

Reklamer

Mormor. Kjære mormor.

Diplomet fra Freidig sportsklubb. Morfar som hopper på ski, i svarthvitt og gullramme. Morfar og den hemmelige gjengen med glade menn i røde, rare kostymer og kjevle. Brudebildet. Og barndomshjemmet.

Din lille verden den siste tida du hadde. Og barnebarna på nattbordet, og døtrene på veggen i stuekroken.

Hadet, kjære mormor. Du var en skikkelig bra dame. Og så mjuk hud og så god latter og så uendelig mye omtanke.

Jeg kan nesten ikke tro på at hendene dine er noe annet enn varme.

Klam Poesi: Didjeriduen spiller opp

Da jeg og Ida var gjester hos Tekstbehandlingsprogrammet til Radio Nova og snakket om Klam Poesi, diskuterte vi såvidt at det noen ganger kan være vanskelig å sette fingeren på noe og si «dette, det er dette som er klam poesi». Fordi vi er ikke klamhetsdommere. Noe av det viktigste er at forfatteren selv synes det er klamt. Det er derfor skribentenes innsendelse av flau tekst er avgjørende for oss. Send inn på klampoesi@gmail.com! Takk.

Denne fredagen serverer vi et bidrag som forfatteren selv var usikker på om traff prosjektet. For selv om diktet for ham beskriver noe ektefølt, mener han samtidig at det er klamt, om han ser det utenfra. Døm selv, vi gir deg «Natt til mandag» fra samlingen «MØRKEROM- en psykoterapeutisk prosess» (2012), av Ole J Hansson. Du kan lese mer om og av forfatteren på http://emolusjon.isay.no/.

Natt til mandag

Jeg våkner halvveis
av at didjeriduen spiller opp
igjen

I det fjerne
Under dyna til kona

Under dyna mi
er det stille

Ingen trommer
Intet leven

Bare en stiv kropp
som nå spiller helt død

Til tonene i det fjerne
svinner

og jeg
bryter stillheten

med en sovelyd

Aung San Suu Kyi.

Torbjørn Jagland sier ssænk ju (thank you) mot slutten av talen sin. Ekkoet av applaus fra eliten gjaller mot oss fra storskjermen. Hjertet mitt banker ekstra fort når hun går mot talerstolen inne i den store salen. Det blåser plutselig fra Rådhuskaia og innover på den åpne plassen, alle paraplyene våre vendes synkront mot venstre – vi beskytter oss mot regn. Hva hun har måttet beskytte seg mot kommer jeg nok aldri til å fatte. Gudskjelov. Jeg står trygg og tørr i de store tette støvlene mine – og idet hun begynner på Nobelforedraget sitt, kjenner jeg en enorm takknemlighet for at hun finnes.

© Ida Warholm Bjørken

Klam Poesi; mytji lys me Marie.

Marie Alming er journalist, skribent og litteraturviter. Hun jobber dessuten i Radio Nova med Tekstbehandlingsprogrammet.
Denne fredagen blottstiller hun sine kleinere sider og gir deg en lysfontene av et dikt!

MYKJE LYS
Det bor et lys inni meg
som rommer hele livet
og alle Vonde Ting
som noen gang har hendt meg
og som fantasien har spunnet
til Guld; Glitrende Guld
som glitrer hver gang jeg smiler
som tindrer i min sjel
og spiller melodier
som jeg kan synge med
som forteller meg at all Motgang
har spunnet nok en tråd
av Guld; Glitrende Guld
og mitt verdens lappeteppe
er Vakrere og mer Strålende
enn de som opplever Medgang
i Alle Sine Dager
Det bor et lys inni meg
et lys jeg ikke ville byttet vekk
for alle Lykkelige Minner
Mitt Lys er Ekte
Hvor sterkt skinner du?

Moderskapets gleder osv.

gallerigunhild er oppe og går igjen etter en overstått graviditet. Der kan du, blant annet,  lese om hva renselse egentlig er, og respekten for posh spice.
Anbefaler også å sjekke ut pre-gravoposter fra 2011 hvis du vil le litt mer!

EDIT: Nå har gallerigunhild flytta til http://gallerigunhild.wordpress.com/ Der kan du lese hva ammeinnlegg av ull kan brukes til når man er på seiltur.

Jeg har vært på opptaksprøve

…i tre dager, på Kunsthøgskolen i Oslo. Nå venter jeg. Jeg og alle de andre som ble kalt inn. Åtte plasser er ikke så mange. Og det er så mange dyktige folk. Imorgen får jeg en epost som forteller meg om jeg må smøre meg med tålmodighet og prøve igjen til neste år, eller om høsten blir veldig veldig bra.
Veldig bra blir nok høsten uansett, jeg har en plan B og jeg har fått en ny deltidsjobb som er helt knall.

Teksten jeg skrev:
Mitt tema er mannsrollen i den moderne vestlige verden. I denne oppgaven har jeg forsøkt å sette fokus på normer og forventinger som er knyttet til den vestlige mannsrollen. Metaforisk sett kan man si at disse flyter i lufta mellom oss mennesker, ute i det offentlige og hjemme i det private.
Som menneske er jeg opptatt av rollene vi blir tildelt basert på geografisk plassering på kloden og hvilket kjønn vi er født med.
I mai 2012 så jeg filmdokumentaren ”The regretters” av Marcus Lindeen. Dokumentaren viser et møte mellom Orlando Fagin og Mikael Johansson, to svenske menn i 60-årene som begge gjennomførte en kjønnsoperasjon i ung alder – og reverserte den igjen. Det er spesielt et sitat som traff meg veldig i denne dokumentaren og som jeg har brukt som et utgangspunkt på opptaksprøven;
‹‹ Hvorfor kan du ikke leve som du er? Må du være mann eller kvinne? Kan du ikke bare være deg? Hvorfor er det så viktig? ››
Blant alle minnene jeg har av diskusjoner og møter fra tidligere kreative utdanninger står Magrittes La trahison des images (bildenes forræderi) med underteksten Ceci n`est pas une pipe (dette er ikke en pipe) som et av de sterkeste.
Under fotografiene av de utstoppede dyrene, som også kan ses på som maskuline symboler (se også gjenspeiling av mann i glasset på foto av utstoppet løve),  har jeg skrevet  Dette er ikke en løve, Dette er ikke et villsvin, Dette er ikke en rev – forsøksvis i samme stil som Magritte skrev ”dette er ikke en pipe”.
Sammen med sitatet fra ”The regretters” og referansen til Magritte har jeg forsøkt å hente fram hvordan normer og forventinger kan opptre forræderisk ovenfor et menneske i dagens samfunn.

Hva jeg hengte på veggen: