Fornøyelsespark.

Han: Hvordan føler du deg?
Jeg:  crap
jeg vil dra på tusenfryd
gjøre noe som tar over kroppen min på en kontrollert måte
 Sendt mandag kl. 12:15
 Jeg:  jeg ser på oprah
stresser fordi jeg vet jeg må på postkontoret
 Sendt mandag kl. 12:18
Han:  Jeg har ikke vært på Tusenfryd på hundre år.
 Sendt mandag kl. 12:30
Jeg:  jeg kjørte forbi der i går. de har fått en ny berg og dalbane.
blå. som vrir seg
 Sendt mandag kl. 12:34
 Jeg:  vil du på tusenfryd
 Sendt mandag kl. 12:36
 Han:  Ja, kanskje? Det er ikke sånn at jeg hopper i taket og tenker «JAA!», men jeg husker nesten ikke hvordan det er, så kanskje det er veldig gøy – vet ikke.
 Sendt mandag kl. 12:38
 Jeg:  jeg tror det kan være en gøy måte å øve på mestring
sorry at alt jeg gjør i livet mitt handler om psykologi
men jeg vet at jeg kan ta den lille berg og dalbanen, den røde. loopen
og så vil jeg prøve den nye blå
jeg vil ikke ta den av tre, fordi jeg foretrekker å være festet i skuldrene
men jeg vil gjerne ta den med stoler som henger løst i luften
og så vil jeg øvelseskjøre i trafikksenteret
og ta den blekkspruten
og spøkelseshuset
og speilhuset
og kanskje til og med prøve noe nytt
 Sendt mandag kl. 12:41
Reklamer

Gudskjelov finnes det andre enn Paulo Coehlo.

Sitat

Slipp deg løs! Slipp alt! Mist alt! Ta avstand. Ta til havs. Ta bokstaven. Hør: intet er funnet. Intet er mistet. Alt er å finne. Gå, fly, svøm, storm frem, sus nedover, far gjennom, elsk det ukjente, elsk det usikre, elsk det som ennå ikke er sett, elsk ingen, det du er, det du blir, forlat deg selv, befri deg fra gamle løgner, våg det du ikke våger, det er der du føler nytelse, lag aldri ditt her av annet enn et der, og fryd deg, fryd deg over redselen, vær der du er redd for å gå, kast deg frem, det er riktig vei.

Hélène Cixous

 

 

Kaffeblom.

Kaffeblom. Jeg så den i en bakke langs en sti opp til en hytte som lå ved et vann med en øy i. Det var så rart å komme til et helt nytt og ukjent sted, vi hadde leid en hytte på internett for å feire bursdagen til mamma, tilfeldigvis akkurat denne helga, og så kom vi dit, så utover vannet, og der lå det en øy.

Og jeg glemte det ikke hele helga, og vi glemmer aldri den hjerteformede øya jeg så i den vesle. Og heller ikke de i bygget, eller de ruslende på gata utenfor. Jeg har ingenting smart å si, jeg vet ikke om jeg har blitt så mye klokere, eller varmere, eller sterkere, men jeg kan si at jeg aldri glemmer, og at jeg skulle ønske, og at jeg håper de som trenger en klem en prat en gråt, får det. I dag og alle de andre dagene.

You must never own more than seven things.

Or else they’ll own you. I dag har jeg bursdag! Thank you, Thorn. Her er ønskelisten:

1. Mat som noen andre har laget

2. Pønt

3. Bade i havet

4. Slappe av i finvær

5. Ridetur, ute

6. Å få passe en hund litt, gjerne labradoren Memphis eller den svarte mopsen Ella i oppgangen vår. Her er en annen mops, og vår venn Amy i USA.

7. Besøk

<3 lig hilsen Kaja

Rekkefølge og anatomi kl.01:32

Først skulderen – den som er festet til skrivehånda.
Han som vrir musklene mine på plass sa jeg burde diktere istedenfor. Lese inn ord. Det koster bare flere tusen kroner, å kjøpe et dataprogram som skriver det jeg sier.
Det er jo en investering, sa han.
Alle årene med notatboka. Skrivetrening. Ordene mine.
Alt er en investering.
Jeg skulle egentlig hatt et skrivebord som støttet albuene. Jeg burde ha kjøpt en stol som støtter raden av knokkelskiver stablet oppå hverandre. Jeg burde kanskje ikke ha vasket alle de kontorene i sju timer før jeg dro hjem til den egentlige jobben min.
Jeg er så vant til at bordet er for lavt, at stolen ikke strekker til.
Smerte er relativt, noe som kan bli en vanesak – jeg legger ofte ikke merke til den, før den tvinger meg ned i bakken.

Jeg kunne godt vært mer dramatisk. Jeg kunne gått ned på kne, vugget frem og tilbake, kjent på hvordan grusen skjærte seg inn i den tynne laget av kjøtt på kneskålene.
Lyden av de siste fire årene, pulserende under skoene, inne i ørene.

For så kom alle de nye ansiktene; varme fra en fremmed hals idet jeg får den aller første klemmen, som nå har blitt til mange. Ukontrollert strøm av saltvann fikk meg til å vende ansiktet bort med et utopisk ønske om at denne bevegelsen ville gjøre meg mindre synlig for de som så på. Eller i det minste mindre sårbar.

Man tar hensyn, venter, ruller på leddene, er tålmodig. Gjør som muskelmesteren sier. Veldig få ord. Aldri lenge av gangen. Kroppen tvang meg til å ignorere ordene så lenge at bokstavene i alfabetet tvinnet seg sammen i klumper av sølv og nikkel, hopet seg opp slik de gamle smykkene gjør i et glemt smykkeskrin – helt til de ble noe uløselig.

Vær snill, vær flink, vent:
Klisjeer som tar form og plutselig gir mening.

”Sorgen tynger”
”Å ta tiden til hjelp”
«Flink pike»

En sovnet inn.
En falt før noen visste ordet av det.
En kom plutselig imot meg med åpne armer og skremte vettet av meg med all kjærligheten.
En ser på meg med øyne som jeg ikke vet hvem tilhører lenger.
En spør aldri, slik som før.
En stryker meg på ryggen og forsikrer at denne gangen er tryggheten varig.
Jeg vet nå ikke helt.
Varselsignalene har grodd fast i korsryggen min.
Det er fortsatt ikke varmt nok i nakken til at setningene kan få lov til å strømme fritt.
Fortsatt er det et kaos som skal håndteres, aksepteres.
Skulderen biter meg heldigvis ikke så hardt lenger.
Den nikker og sukker tungt av all blodsirkulasjonen jeg inviterer den inn i.

 

Livslögnen vi kallar sommaren.

Da våren kom, lagde jeg meg et prosjekt for sommeren. Det het: Bleik hud er også hud. Og det kan være fint, til og med på deg. Og det er nå engang den huden du har.

Jeg har et teit 22.juli-minne. Mange kan nok si «jeg kunne like gjerne ha vært i nærheten», og jeg også, for den forferdelige dagen skulle jeg egentlig kose meg med å handle ganske mange ting på Åhlens på Youngstorget. Omtrent rundt tiden det smalt ved Regjeringsbygget. Og her kommer det teite, som jeg selvfølgelig i ettertid er utrolig glad for. Jeg dro aldri ned til byen, fordi jeg var så solbrent på ryggen at jeg ikke klarte å kle på meg.

Det blir så altfor, altfor dumt. Både i den store og den lille sammenhengen.

Nå hjelper sola meg med bleikfisprosjektet mitt. Den er jo ikke her. Og ikke ser det ut til at den kommer heller. Derfor humret jeg godt av overskriften over, som kommer fra et svenskt radioprogram du kan høre om du trykker på. Sommaren har inte riktigt tagit fart. Nei, sirdudet.