Kjønnsbråk og det å være bifil.

Hvis du søker på ordet kjønnsbråk får du blant annet opp en link til Dagbladets sterke meninger fra 2005. Der står det:
Kjønnsbråk
For tusende milliardene gang:
Verken jeg eller min kjæreste
er mannen i forholdet. Det er
derfor det heter lesbisk. Ingen
menn.

Kvinnen i forholdet
(CD-ønske: Den siste til Kanye
West)

Jeg mener det fortsatt! Og albumet til Kanye West var bra det.
Jeg er dog ikke lesbisk, men bifil. Noen hadde på den tiden klart å overbevise meg om at dette å kalle seg bifil kun var en fase som jenter (!!??) gikk gjennom, enten som en eksperimentell periode eller fordi de var på vei ut av skapet.
Greia er at jeg har vært forelska i både Ola og Kari Nordmann siden jeg var liten.
Bifil er helt greit.

Morgenbladet har for tida en artikkelserie hvor forfattere foreslår nye ord som burde tas i bruk i det norske språket. Nå er jeg riktignok ikke forfatter, mer en billedkunstner med hang til tekst kanskje, enn så lenge. Uansett, jeg har sendt inn mitt bidrag, som lyder slik:

Kjønnsbråk; Overdreven, forstyrrende og irrelevant fokus på kjønn når noen eller noe skal defineres.

Reklamer

5000.

Med et ekte mormoruttrykk sier vi tusen, fem tusen takk for alle fem tusen gangene noen har kikket innom Filialen! Siden starten i januar. Det er ingenting sammenlignet med de store bloggerne, men jeg synes det er ganske kult. Så takk. Og velkommen igjen <3

Men hva har vel det å si, om ting har hendt før meg?

Med jevne mellomrom går jeg inn på youtube og ser på denne videoen fra norske Melodi Grand Prix i 1966. Åse Kleveland vant med en melodi av Arne Bendiksen, og sang med en stemme som låter akkurat som Nico. Siden da har hun bidratt til å styrke kulturlivet i Norge på formidabelt vis. En gang gikk jeg i et fakkeltog og ble starstruck da hun dukket opp ved siden av meg. Jeg fikk lyst til å kysse henne på de høye kinnbeina og rope hurra for deg!  Heldigvis gjorde jeg det ikke.
Åse, du er helten min.

Fem ting.

Meg og Snafs hjemme hos mormor og morfar i 1989.

Jeg har så lyst til å blogge. Så her kommer fem tilfeldige ting om meg.

1. Jeg har skikkelig lyst til å spille bass og synge back-up i et band. På Folkehøyskolen kuppet jeg og tre andre scenen under en konsert for valgfag «visesang», med spontanbandet K.A.K.E. Glasögon. (K.A.K.E. = Kirsti, Andreas, Kaja og Elling – sistnevnte gikk senere videre til det bittelitt bedre bandprosjektet Youth Pictures of Florence Henderson.) Vi fremførte Murmurs of America «You suck», og en rar jam med en gjestevokalist som fant på teksten underveis mens jeg klimpret litt på en svær kontrabass.

2. Min drømmehund er svart labrador. Naboen på andre siden av gangen har en som heter Memphis, den snubler inn i inngangsdøra vår hver gang den får lov til å gå ut på tur. Av og til ser jeg på den gjennom kikkhullet når den er i trappeoppgangen. Jeg tror vi kunne blitt venner.

3. Da jeg var 18 fikk jeg meg et brunt marsvin som ble døpt Melon Kjeksen. Det bodde hos meg i ett år, i et stort grønt bur. Jeg tror det kjedet seg veldig mye, så jeg ga det videre til en dame med en kanin og et annet marsvin.

4. Jeg elsker forbedrings-TV. Særlig når det er gestikuleringsdiva Hellstrøm som skal forbedre noe eller noen. Det beste med Hellstrøm er det myke. Han ser faktisk folk, og er streng, lur og lun samtidig. Og så elsker jeg måten han går bestemt ut av kamera på etter at han har gestikulert fra seg. Hvor er det han skal.

5. Jeg har aldri, aldri vært i Afrika. Aldri. Og ikke kan jeg bake gjærbakst heller.