Denne dagen har blitt brukt til å føle seg sånn her:

Hvis du derimot er så heldig at du ikke har like mye å gjøre som meg, så anbefaler jeg å sette av litt dataskjerm-tid til dokumentaren Folk ved fjorden.
Hittil har den vunnet priser både på BIFF og Amanda-festivalen. Kanskje flere priser enn det også, men jeg er så sliten og selvmedlidende i I-landsverden at jeg ikke orker å google det. Jeg vil bare veldig gjerne at du skal se den, fordi den er så utrolig fin. Og viktig.
Dessuten er den bare tilgjengelig på nett-tv til og med 02.september og det er bare 4 dager til.

Sainnt.

Sainnt. Som i true dat. Som i nei, faktisk ikke. Det er godt å lese, selv om Obama heller ikke er perfekt. Men herregud så godt det er å tenke på at en som faktisk ikke er komplett kørka har fått være president i det store rotet som ofte er USA. Håper med hele hodet mitt at han får være det enda litt.

Å kanskje burde skulle ville men ikke klare å kaste.

Det er mer et ungdomshjem enn et barndomshjem, det gule trehuset med epletre i hagen.
Jeg fant en hel pose med gamle partycd’er (”Ida Fæst” «Idamix» ) og til med backups av gamle filer.  Eldgamle jpg’er, word-dokumenter, en hel cdmappe med bilder av Russell Crowe.
Og innerst borte i en av alle krokene fant jeg en bitteliten dame.

Jeg skjønner ikke hvordan den lille plastikkseñoritaen har overlevd alle årene på loftet. Papirviften hennes er fortsatt hel på tross av at jeg fant henne opp ned og ubeskyttet.
Det var på et annet sted hun ble lagt i en pappeske, i en murblokk, før det gule trehuset kom inn i bildet. Hun ble pakket ned på et tidspunkt hvor hun ble ansett som svært lite hipp. Jared Leto var på veggene, jeg gråt når Angela gråt i My So-Called Life på tv2 og hyllene over pulten var fylt med cd-singler og kassetter med opptak fra radioen. XL på P3, Roxrevyen hvor jeg oppdaga bandet Eels, og joda, av og til Kjærlighet uten grenser med vulvastemmedamen Siv Stubsveen.
Hun spilte jo ofte With or without you med U2 da.

Jeg kunne bare kastet alt – men da risikerer jeg jo å kaste et par briller som noen kan få bruk for. Jeg kan ikke kaste briller. Man kan levere dem hos optikere, som skipper dem videre til andre kontinent.
Man blir svimmel av å vandre rundt krokbøyd over tilbakelagte år i tett luft. Svimmel av å tenke på at snart skal noen andre skal bo på rommet og se på årstidene som bor i epletreet «mitt».
Da jeg trengte pause fra støvet og den overraskende mengden av ræl jeg har skjøvet vekk opp gjennom årene (beklager mamma, jeg skal aldri mer klage over alle tingene du ikke har hjerte til å kaste) gikk jeg ned til Svartlamon, favorittplassen min i Trondheim, som ligger bare ti minutter unna ungdomshjemmet mitt.


Aldri et Trondheimbesøk uten en dose Ramp. Der spilte de Kim Hiorthøy og CocoRosie på høytalerne og jeg bestilte meg en liten presskanne med kaffe og en skål med pistasjis og bringebærsorbet og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv.
Trondheims fineste kafé, uten tvil.



Alle klærne jeg ikke passer i lenger, bøker som «Når kroppen forandrer seg» fra Starlet-klubben eller skjønnlitteratur om ungdommer som må konfrontere alt fra spøkelseshus til varulver til kjipe venner, ga jeg til gratisbutikken på Svartlamon, sammen med bilder av katter, ballerinaer og Shakespeare-sitater.
Men den bittelille damen fikk bli med hjem til Oslo, sammen med de gamle jpg’ene og annet snacks. Hun skal få stå ved siden bildet mitt av Bestemor i bokhylla.

Rart hvordan sydengaver man fikk av besteforeldre en gang på nittitallet får ny affeksjonsverdi. En 30 cm høy dukke med rødprikket kjole kan ikke gis bort når man fortsatt elsker et menneske så høyt at man glemmer at de er borte og ender opp med å ringe et telefonnummer som ikke lenger er i bruk, for å fortelle at man har kommet inn på Kunsthøyskolen.