«Det er rart å fylles med sakte trishet» skriver hun. – Ja, skriver jeg tilbake.

Det har gått tre måneder siden hun dro, slapp alt hun hadde i hendene og løp til flyet som hun egentlig er redd for.
Det har gått 8 uker siden de sa at det var 8 uker igjen.
Jeg fanger luften mellom tommelen og pekefingeren og forsøker å måle opp ti centimeter – de fanger en brøkdel av bokhyllen på stua. Uvesentlig, ubetydelig. Ufarlig så lenge det bare er luft. Livsfarlig når det blir en masse som presser mot sjela di.

IMG_20130416_232325
En gang da jeg hadde en annen jobb, satte jeg meg utmattet ned på en kontorstol.  Kollegaen med den gode stemmen, en som hadde vært der lenge nok til å skjønne det som foregikk innenfor de kommunale veggene  – kommenterte alltid det hele med en rolig mine og en tørrhet som fikk ansiktet mitt til å sprekke.
Vi snakket om søvnen, fordi jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne den dagen. Jeg masserte kjevene mine og forklarte han at jeg ligger og spenner om natten.
Han snurret kontorstolen mot meg og kikket.
– Realiteten ligger og gnager i tanngarden.
Jeg ba han si setningen en gang til. Han gjentok den mens jeg skrev den ned på en neongul  post-it-lapp. Så festet jeg den på  korktavla foran arbeidsbordet mitt.
Nå jobber jeg ikke der lenger, men jeg har den lappen fortsatt.

Astrid Lindgren og søsteren hennes begynte alltid telefonsamtalene med å si – Døden, døden. Som en påminnelse til hverandre om det som kommer, det som ingen kan beskytte seg mot.
Ti centimeter som ingen kan gjøre noe med.
Sivende inn i tanngarden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s