Det har gått tre måneder siden hun dro, slapp alt hun hadde i hendene og løp til flyet som hun egentlig er redd for.
Det har gått 8 uker siden de sa at det var 8 uker igjen.
Jeg fanger luften mellom tommelen og pekefingeren og forsøker å måle opp ti centimeter – de fanger en brøkdel av bokhyllen på stua. Uvesentlig, ubetydelig. Ufarlig så lenge det bare er luft. Livsfarlig når det blir en masse som presser mot sjela di.
En gang da jeg hadde en annen jobb, satte jeg meg utmattet ned på en kontorstol. Kollegaen med den gode stemmen, en som hadde vært der lenge nok til å skjønne det som foregikk innenfor de kommunale veggene – kommenterte alltid det hele med en rolig mine og en tørrhet som fikk ansiktet mitt til å sprekke.
Vi snakket om søvnen, fordi jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne den dagen. Jeg masserte kjevene mine og forklarte han at jeg ligger og spenner om natten.
Han snurret kontorstolen mot meg og kikket.
– Realiteten ligger og gnager i tanngarden.
Jeg ba han si setningen en gang til. Han gjentok den mens jeg skrev den ned på en neongul post-it-lapp. Så festet jeg den på korktavla foran arbeidsbordet mitt.
Nå jobber jeg ikke der lenger, men jeg har den lappen fortsatt.
Astrid Lindgren og søsteren hennes begynte alltid telefonsamtalene med å si – Døden, døden. Som en påminnelse til hverandre om det som kommer, det som ingen kan beskytte seg mot.
Ti centimeter som ingen kan gjøre noe med.
Sivende inn i tanngarden.
