‹‹Hvorfor kan du ikke leve som du er?  Må du være mann eller kvinne?  Kan du ikke bare være deg?
Hvorfor er det så viktig?››

     Direkte link til NRK nett-tv:  
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/734502/   

Reklamer

Uka med Norma

Jeg liker å gå på kino. Og spesielt når noen andre ringer og sier hei du, søndag, kvart over tre, vi sitter på rad fem. Rammer er fine. Lette å forholde seg til, i den store haugen av muligheter. Så jeg møter opp hver gang, kjøper popcorn, og føler meg som en gnien gammel tante når gutten i kassa sier sekstifem kroner og jeg ikke klarer å la være å sjokkert gjenta summen. Men jeg er sjelden på kino, så jeg tenker at sekstifem får være ok. Jeg tar bøtta mi og går, og om jeg husker det, strør jeg cheddarkrydder på hver eneste pop, og spiser opp før lyset i salen er av.

Forrige søndag så jeg My Week with Marilyn. Det er en fortelling fra virkeligheten, om en ung gutts møte med selveste Ms. Monroe, like før karrieren hennes virkelig tok av.
Filmen starter midt i en scene som jeg ikke forbinder med Marilyn i det hele tatt: synging på scenen. For meg har Marilyn Monroe alltid levd på stillbilder. Fotografier. Gjerne i svart-hvitt. Jeg har aldri sett henne i en film, heller ikke i dokumentarsetting om livet bak all vrikking og blunking. Og det er dét livet denne filmen forteller om.

At Marilyn i kulissene omtrent levde på piller og longdrinks, er ingen hemmelighet. Nå er hun (i Michelle Williams’ versjon) veldig søt på det bildet over her, som er henta fra en av de varmeste scenene i filmen. Jeg liker ikke spoilere selv, så jeg skal ikke si så mye om handlingen, men My Week with Marilyn er en god blanding av søtt, bittersøtt og vondt. I begynnelsen ble jeg sliten av å måtte se på at hun oppførte seg som en drittunge, en sutrete diva som ikke hadde noen innlysende grunn til å behandle folk rundt seg som tjenere. Men filmen lar oss etter hvert bli litt kjent med den konfliktfylte Norma Jean som slites mellom det som forventes av henne, det hun tror hun trenger og det hun faktisk har godt av. Litt kjent, fordi vi hele tiden møter henne gjennom øynene til den unge gutten som får sjansen til å jobbe tett med henne på et filmsett. Så noe av Marilyns mystikk forblir intakt. Jeg fikk mer sympati for henne utover i filmen, men det er grenser for hvor mye man orker å klappe på hodet noen som ser ut til å leve etter mottoet «I just want to be loved» – «loved» på sine egne destruktive premisser.

«Jeg lærte ingenting», sa jeg, da jeg kom ut av salen. Og selv om jeg ikke tror dét var en av hovedintensjonene til folkene bak filmen – den er i all hovedsak veldig pen, litt søt og ganske sjarmerende – følte jeg meg kun som en tilskuer. En tilskuer med helt ok sitteplass. Jeg gir filmen fire av seks.