Lyden av menneske – Applebeat/Eplebit

Januar 2009:
Så er man tilbake i denne rare, bråkete og overdrevne byen med veldig mange mennesker i. Sånn er det, sånn ble det, planlegging blir ofte bare teori og praksisen går på tvers av tankestrømmen. Tilbake til New York, New York.
En mann sang idag, på spansk, like nedenfor skuldra mi, han var liten, tett, full av krøller, og han begynte å synge i følsom falsett inne i den fulle metrovogna et sted mellom Brooklyn og Manhattan. Jeg måtte bite meg i kinnet og stirre på reklame for ikke å le og så tenkte jeg på Cuba og hvordan jeg stadig opplevde at mannfolk, usjenert, sang med på kjærlighetsballader, det være taxisjåfør eller bare en bekjent. For eksempel den gangen jeg måtte trykke hele ansiktet hardt inn i bilruta, skjule det med hånden og forsøke å amputere tunga fordi sjåføren sang så høyt og så falskt til den latinske gnåleballaden på anlegget at jeg trodde hodet mitt skulle sprenge av gapskratt. Eller lederen for førstehjelpskurset som skrudde opp volumet og ulte ivei på andre siden av spisebordet da vi hadde lunsjpause og vi norske ble sittende og måpe litt. Eller hun dama som jobba i skobutikken på Habana Libre, som uanfektet dansa og sang med til radioen bak disken mens kollegaen ekspederte og hele køen stod og så på.
Lyder jeg allerede savner:
Knitringen fra plastikken (som var trukket over fjernkontrollen) når vertsmoren min skiftet tv-kanal. Dominobrikker som blir blandet på bordflaten. Tutingen fra bilhornene på amerikanerne. Den uendelige nyhetsvignetten på statskanalen. Lyden av congatrommer fra et eller annet hus et eller annet sted i nærheten av der man befinner seg. En sånn cubansk smattelyd langt inne i munnen som jeg aldri fikk til og som betyr ”det ordner seg”. Klirringen i armbåndet til gramatikklæreren vi hadde på torsdager. Latteren til den andre gramatikklæreren.

Reklamer

Til Kaja, 20.september 2008

Jeg skrev egentlig denne eposten til deg igår, men da gikk det ikke an å sende den.
Nå sender jeg den.

Jeg vet ikke, dagen idag er så sårbar.
Som en tynn lys sølvstreng som sola skinner så sterkt på at den begynner å dirre.

Igår gråt jeg mye. Jeg satt og hvilte meg på Habana Libre, et hotell like i nærområdet mitt. Det er veldig rolig og stille og kaldt der. Jeg hadde spist en pizza på kafeen ved siden av og tegnet litt og syns det var så godt å være alene og så kjente jeg at det løsnet.
Jeg har hatt lyst til å gråte så lenge, og igår løsnet det.
Jeg sendte mange meldinger til X (og til XX) og hxn svarte med en gang. Jeg vet ikke, forholdet til X har egentlig bare bedret seg. Hxn er X. Sånn er det.
Da jeg kom hjem fra hotellet – jeg gikk derifra da jeg skjønte at jeg kom til å begynte å gråte, så sovnet jeg den andre veien i senga, etter at jeg var ferdig.
Det er så lenge siden jeg har gjort akkurat det. Da jeg våknet var jeg blytung i kroppen og det var egentlig godt det også. Det gikk over etter at jeg dusjet.

Jeg tok pedikyr etter skolen idag. Sånne ting er litt vanskelig – her på Cuba er det en helt egen damemåte å sosialisere på. Jeg får overhodet ikke til den tørrpratinga. Hun som ordnet føttene mine hadde en oppriktig sårbarhet over seg. Og så hadde hun et kort i lommeboka med en norsk adresse på og et norskt mannenavn. Robert Hansen stod det. Hun ble så ivrig da jeg sa jeg var fra Norge. Cubanerne spør alltid om det. Hvor er du fra. Kortet var gammelt og slitt i kantene. – El es mi novio, sa hun til meg. – Han er kjæresten min. Hun prøvde å spørre meg om hvordan man ringer til Norge og sånn. Jeg skjønte det ikke helt, jeg tror jeg svarte feil på det hun spurte om, men det som stod der av nummer for å ringe ut og slikt var helt riktig. Alikevel ble hun så trist, på en sakte måte, bare av å snakke med meg.


Jeg trenger en kald vinterdag.

Jeg tenker på at du sykler rundt i Oslo og drikker øl med folk og sier smarte ting som jeg alltid ønsker jeg også kom på å si.

Jeg var innom en konsert idag. Den var sårbar den òg, på en veldig kjip måte. Musikken var elendig, det var så få publikummere og alle stolene var i skittenhvit plastikk og han ene vokalisten så at jeg så at han skjønte det; Han skjønte hvor dårlig det var. Jeg måtte bare gå. De var bare to personer på scenen og scenen var så stor og tom. Det gikk ikke, jeg fikk det helt dårlig.

Og så gikk jeg hjem og på vei hjem snakket alle sammen til meg. Fordi jeg tok en annen vei hjem enn den vanlige kjente ikke folk meg igjen og trodde jeg var en ny turist. Og så var det atter en fyr som satt på trappa si og ropte «oerr jufromm» og jeg svarte mitt sedvanlige CHINA og damene på nabotrappa lo og det tålte han ikke, men jeg så han måtte kontrollere seg fordi alle naboene hans var ute og hang de også, så han reiste seg opp og begynte å følge etter meg for å ta igjen verbalt på et eller annet vis. Noen begynte å rope etter han og de ga seg ikke og da slapp jeg fri.

Jeg klarer ikke helt å forholde meg til alle feilene jeg gjør hele tiden fordi jeg ikke forstår den cubanske kulturen i den grad jeg så gjerne vil. Jeg tror jeg fornærmer minst tre cubanere daglig. Jeg rekker ikke å lære alt før desember. Jeg må reise hit ofte, i ny og ne. Eller noe.

Nå hører jeg plutselig at Johhny Cash synger I see a darkness, som du først viste meg med Bonnie Prince Billy. Det var fint. Det var riktig. Tusen takk.