Gudskjelov finnes det andre enn Paulo Coehlo.

Sitat

Slipp deg løs! Slipp alt! Mist alt! Ta avstand. Ta til havs. Ta bokstaven. Hør: intet er funnet. Intet er mistet. Alt er å finne. Gå, fly, svøm, storm frem, sus nedover, far gjennom, elsk det ukjente, elsk det usikre, elsk det som ennå ikke er sett, elsk ingen, det du er, det du blir, forlat deg selv, befri deg fra gamle løgner, våg det du ikke våger, det er der du føler nytelse, lag aldri ditt her av annet enn et der, og fryd deg, fryd deg over redselen, vær der du er redd for å gå, kast deg frem, det er riktig vei.

Hélène Cixous

 

 

Mormor. Kjære mormor.

Diplomet fra Freidig sportsklubb. Morfar som hopper på ski, i svarthvitt og gullramme. Morfar og den hemmelige gjengen med glade menn i røde, rare kostymer og kjevle. Brudebildet. Og barndomshjemmet.

Din lille verden den siste tida du hadde. Og barnebarna på nattbordet, og døtrene på veggen i stuekroken.

Hadet, kjære mormor. Du var en skikkelig bra dame. Og så mjuk hud og så god latter og så uendelig mye omtanke.

Jeg kan nesten ikke tro på at hendene dine er noe annet enn varme.

Aung San Suu Kyi.

Torbjørn Jagland sier ssænk ju (thank you) mot slutten av talen sin. Ekkoet av applaus fra eliten gjaller mot oss fra storskjermen. Hjertet mitt banker ekstra fort når hun går mot talerstolen inne i den store salen. Det blåser plutselig fra Rådhuskaia og innover på den åpne plassen, alle paraplyene våre vendes synkront mot venstre – vi beskytter oss mot regn. Hva hun har måttet beskytte seg mot kommer jeg nok aldri til å fatte. Gudskjelov. Jeg står trygg og tørr i de store tette støvlene mine – og idet hun begynner på Nobelforedraget sitt, kjenner jeg en enorm takknemlighet for at hun finnes.

© Ida Warholm Bjørken

Vinterhuden i 30 grader

Jeg har kjøpt en sportslig badedrakt som ligner på en topp og en shorts. Nå strammer den rundt lårene og gjør at det buler der badedrakten slutter. Jeg forsøker å gå på de våte flisene, forbi bassengene, der er det visst noen som kjenner meg fra lenge lenge siden, som stopper. Det er bare at jeg har på meg badedrakt som strammer rundt lårene idag og nå tenker jeg bare på de som kanskje ikke liker meg, som kanskje aldri gjorde det. Jeg spør, svarer, smiler, forteller at jeg har slutta å røyke,  vil gjerne si at jeg kanskje egentlig har forandret meg litt, blitt mer meg, men barneskrålet synger Det er bare utenpååå
Alarmen går  Bølgen kommer  Barna løper med nakne føtter ; De ler og peker på pappaene som dupper i vannet med lubne babyer på de store hårete magene sine.
Jeg holder den lille hånda di i min, slekta ja, blitt så stor, unger, janei, ikke enda, tiden flyr, tiden går, tiden står: du venter utålmodig på at jeg skal bli ferdig med å snakke med den som stoppet, et fremmed menneske som spurte hvordan det gikk, bra bra rabarbara, alt som var før er jo ikke nå (eller hva vet vel jeg) Hadet bra, hyggelig, ja det gjør vi.
– KOM nå da. Jeg følger, til strømmen, ser på deg mens jeg hjelper deg å holde hodet over vannet.

Belønning.

Jeg har et mål. Det skal jeg nå, og det kommer til å bli helt topp i seg selv. Men jeg vil ha en belønning som jeg for eksempel kan henge opp et bilde av rundt omkring, noe som jeg vet at jeg får bare jeg når målet.

Jeg føler meg litt low-key luksusfellen, fordi jeg kjøper meg stort sett det jeg har lyst på av ting og tang. Men det er ikke så ofte jeg har lyst på noe, og tingene jeg har lyst på er ikke så dyre eller latterlige at jeg går konk i en leilighet full av dritt. Jeg bryr meg virkelig ikke om merkeklær eller gadgets. Men kunne kanskje likt et par sko av god kvalitet, uten at jeg vet hvordan de skulle sett ut.

Jeg bare har ikke lyst på noe. Lengter ikke til noen ting. Jeg har en god sykkel. Fine nok teak-møbler. En god sofa. Et moderne underholdningssenter. En ny data, en arvet lampe. En globus (Evens gamle). Boller med mønster på. En brun lommebok i skinn. Brune sko i skinn. Brune vesker i skinn. Tre bilder laget av noen jeg kjenner og liker. Fire mørkeblå kjoler med hvite prikker. Et kamera som filmer også. Fem par solbriller og femti øredobber.

Jeg er fornøyd. Det eneste jeg vil er å sove og bade. Og i morgen kveld får jeg begge. Vi har fått et badekar av en dame fra Ålesund. Det er den draumen. Ferdig. Jeg gleder meg.

 

Ferdig.

Jeg har levert min siste eksamen, noensinne.

I går hadde Art Direction og Tekst en skikkelig koselig eksamensfest hjemme hos meg. Det ble til og med en egen fest inne på badet. Nå skal jeg ut i sola og feire på veslevoksent vis med å kjøpe akkurat det jeg vil på Bondens marked.

Du som er så kreativ.

Det er det beste og verste jeg vet, når noen sier det.

Ansvarsfraskrivende/konstaterende: «Du tar deg av det, du som er så kreativ.»

Anklagende/forvirret: «Klarer du det ikke? Men du er jo så kreativ?»

Overvurderende/misforstående: «Næsj, dette klarer jo du, du som er så kreativ. Ikke noe problem for deg det!»

Det er fint at andre tror at jeg kan lage ting. Skrive, gjøre noe med lyd, ta bilder, til og med tegne. Det er godt å vite at folk har trua. Men det kan være fælt også. Å kjenne på en positiv forventning kan få meg til å både kile og grine i magen samtidig.

Tegning er høyterskel for meg. I femte klasse satt jeg et halvt år med én tegning på Forminga. Forminga heter sikkert noe litt proffere og markedsrettet nå, «Kunst og håndtverk», kanskje. Men ja, der satt jeg og knuget en flassete blyant over en begynnende perspektivtegning, i et halvt år. Læreren rev seg i håret, og sa kjære Kaja, du skal bare tegne en rett vei som blir smalere og smalere, med hus langs som har linjer som følger veien. Men det læreren ikke skjønte var at det ble ikke perfekt. Jeg visket så mye at arket til slutt ble ødelagt.

For noen år siden kjøpte jeg meg en tegnebok. En dyr en. Og tenkte at nå skal Kaja på Forminga dø. Og det gjorde hun. Sykt, men sant. Jeg kan tegne.

Og jeg blir så glad når jeg finner nye måter å tegne på. Som den på bildet over her, den er det Frøydis på bloggen love deg evig rabarbra som har laget. Og hun har flere, også. Bare se. Da jeg så dem, fikk jeg lyst til å bli skikkelig arbeidsledig til sommeren.