Still I want to stay a while, walk with me another mile

Bilde

Jeg må ha fri fra jobben, fordi nå klarer jeg ikke å ikke ha sett Hanne Kolstø live lenger.

Jeg var fan av henne i den nå oppløste duoen Thelma & Clyde, jeg spilte nesten ihjel Riot Break, og nå tar jeg den siste skiva FlashBlack intravenøst. Jeg vet ikke en gang hvilken låt jeg skal anbefale mest, Far Ahead, Carousel, tittelsporet FlashBlack, men ja, kanskje Far Ahead, eller Black Hand fra førsteskiva. Fordi det er lørdag, og natta, og jeg er alene under en dyne i en by jeg ikke bor i lenger.

Jeg har vært borte fra Filialen en stund, og jeg har savnet å skrive her. Det har skjedd mye for meg. Noe fint, som at jeg har vært på kjæresteferie på den franske rivieraen. Og noe vanskelig, som alvorlig sykdom i den vesle familien min. Men det går bra. Eller det går et sted. Eller hva skal jeg si. Jeg tror ikke alltid det finnes et svar på hvordan det går.

It’s far, so far ahead. Hør på Hanne, i Wimp eller Spotify.

Spor av kreative prosesser.

Arbeidsmetodene i grafikk er nytt for meg som har jobba med digitalt fotografi og video fram til jeg kom inn på Kunstfag. At farger kan være så fysisk seige, rennende, klissete eller tørre er noe jeg ikke har reflektert så mye over tidligere. Overalt på skolen er det spor av andres prosesser og jeg blir ofte stående og glane på filt som ligger og forteller historier mens de venter på nestemann:

Jeg kikket ned på skjorta mi og så en liten brun flekk på magen, og tok meg selv i å lure på om det var syre eller sjokolade. Huskelapp på mobil: Kjøpe arbeidsskjorte.

Da jeg passerte denne sementblanderen på vei hjem, fikk jeg en følelse av at det var min egen hjerne som stod der i forstørret versjon. Det er nok fordi det er skolestart og jeg har ikke gått på skole på lange tider. Eller kanskje det er fordi jeg leser 1Q84 av Haruki Murakami akkurat nå. Eller kanskje det var fordi jeg hadde stått under avtrekket på grafikkverkstedet på skolen og polert kobberplatene blanke, litt for lenge, uten å ta en ordentlig pause.
Jeg skal øve meg litt på å ta pauser.
Noen fra tekstil har begynt å veve på greinene til et bjørketre nede ved elva i skolegården. Og da en bestemor skulle levere en kunststudent-baby til amming skjønte hun at hun hadde kommet riktig idet hun gikk forbi noen som stod og fotograferte asfalten.

 

 

 

Å kanskje burde skulle ville men ikke klare å kaste.

Det er mer et ungdomshjem enn et barndomshjem, det gule trehuset med epletre i hagen.
Jeg fant en hel pose med gamle partycd’er (”Ida Fæst” «Idamix» ) og til med backups av gamle filer.  Eldgamle jpg’er, word-dokumenter, en hel cdmappe med bilder av Russell Crowe.
Og innerst borte i en av alle krokene fant jeg en bitteliten dame.

Jeg skjønner ikke hvordan den lille plastikkseñoritaen har overlevd alle årene på loftet. Papirviften hennes er fortsatt hel på tross av at jeg fant henne opp ned og ubeskyttet.
Det var på et annet sted hun ble lagt i en pappeske, i en murblokk, før det gule trehuset kom inn i bildet. Hun ble pakket ned på et tidspunkt hvor hun ble ansett som svært lite hipp. Jared Leto var på veggene, jeg gråt når Angela gråt i My So-Called Life på tv2 og hyllene over pulten var fylt med cd-singler og kassetter med opptak fra radioen. XL på P3, Roxrevyen hvor jeg oppdaga bandet Eels, og joda, av og til Kjærlighet uten grenser med vulvastemmedamen Siv Stubsveen.
Hun spilte jo ofte With or without you med U2 da.

Jeg kunne bare kastet alt – men da risikerer jeg jo å kaste et par briller som noen kan få bruk for. Jeg kan ikke kaste briller. Man kan levere dem hos optikere, som skipper dem videre til andre kontinent.
Man blir svimmel av å vandre rundt krokbøyd over tilbakelagte år i tett luft. Svimmel av å tenke på at snart skal noen andre skal bo på rommet og se på årstidene som bor i epletreet «mitt».
Da jeg trengte pause fra støvet og den overraskende mengden av ræl jeg har skjøvet vekk opp gjennom årene (beklager mamma, jeg skal aldri mer klage over alle tingene du ikke har hjerte til å kaste) gikk jeg ned til Svartlamon, favorittplassen min i Trondheim, som ligger bare ti minutter unna ungdomshjemmet mitt.


Aldri et Trondheimbesøk uten en dose Ramp. Der spilte de Kim Hiorthøy og CocoRosie på høytalerne og jeg bestilte meg en liten presskanne med kaffe og en skål med pistasjis og bringebærsorbet og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv.
Trondheims fineste kafé, uten tvil.



Alle klærne jeg ikke passer i lenger, bøker som «Når kroppen forandrer seg» fra Starlet-klubben eller skjønnlitteratur om ungdommer som må konfrontere alt fra spøkelseshus til varulver til kjipe venner, ga jeg til gratisbutikken på Svartlamon, sammen med bilder av katter, ballerinaer og Shakespeare-sitater.
Men den bittelille damen fikk bli med hjem til Oslo, sammen med de gamle jpg’ene og annet snacks. Hun skal få stå ved siden bildet mitt av Bestemor i bokhylla.

Rart hvordan sydengaver man fikk av besteforeldre en gang på nittitallet får ny affeksjonsverdi. En 30 cm høy dukke med rødprikket kjole kan ikke gis bort når man fortsatt elsker et menneske så høyt at man glemmer at de er borte og ender opp med å ringe et telefonnummer som ikke lenger er i bruk, for å fortelle at man har kommet inn på Kunsthøyskolen.

A weekend with the Karlsens

I dag tar jeg med meg tåa mi og reiser på slektstreff. Bildet er fra Ladestien i Trondheim, men jeg tror det blir minst like fint der vi skal være: Rørvik.

Slekta er Karlsen, og det heter ikke jeg, men det het mormor. Lilja, Målfrid, Arnfinn, Kari og Arvid. Fem fine søsken. Fire har jeg kjent, og to har reist fra oss. Jeg gleder meg til å se enda flere hus og hauger og høre enda flere historier. Av de gode og morsomme barna deres.

Kryss-sutur

I fjor vår, akkurat da vi skulle begynne med årets høydepunkt for meg på Westerdals (her er årets variant av samme magasin), så ble jeg syk. Ikke bare fikk jeg tidenes influensa, jeg fikk også senebetennelse. Først i høyre, så i venstre arm. Hele sommeren forsvant i sykemeldingspapirer, The Wire, Lost og Ben & Jerrys.

I år skulle jeg ta igjen. Fy søderullan. Jeg skulle bade, sykle, bade mer, ta båten ut til øyene, møte gamle venner, drikke drinker, spille badminton og spise is. Men samtidig som sommerhimmelen forble grå og full av regn fikk jeg godsjans på godsjans og jobbet som journalist i Aftenposten helt frem til onsdag forrige uke. Jeg må tydeligvis passe meg for å stå opp om natten for å gå på do. Bang inn i bokhylla, en totalt avflerra stortånegl, korssting gjennom negl og tåkjøtt, og sykemelding resten av tida på den vesle journalistjobben jeg hadde klart å karre til meg. Fææn.

Og så måtte jeg selge Øyabilletten min. I dag, akkurat nå, skulle jeg stått der, i lyset midt i mørket, og det hadde ikke gjort noe om det regna. Jeg skulle endelig få se Björk.

Egentlig skulle jeg endelig se henne på Roskilde i 2003, men mamma giftet seg i Trondheim samme dag. Mamma trumfer alltid Björk. Og så skulle jeg egentlig se henne da jeg studerte i NYC i 2007, men det var så dårlige billetter igjen, så jeg og Ida droppa det. Dagen etter kom kompisen vår Lars Henrik på skolen til lunsj. Han var litt trøtt fordi han hadde blitt invitert på etterfest etter konserten, der Björk hadde tråkket på foten hans. (Og ledd og sagt unnskyld.) Der og da sverga jeg på at neste gang jeg tviler, skal jeg aldri la være.

Jeg lukka døra til balkongen da klokka var halv ti. Men det hjelper ikke. Björk står i Gamlebyen og synger gjennom huset mitt. Og her sitter jeg på Etterstad med de dumme stingene og skjønner ikke helt hva jeg skal lære av det her.

Fornøyelsespark.

Han: Hvordan føler du deg?
Jeg:  crap
jeg vil dra på tusenfryd
gjøre noe som tar over kroppen min på en kontrollert måte
 Sendt mandag kl. 12:15
 Jeg:  jeg ser på oprah
stresser fordi jeg vet jeg må på postkontoret
 Sendt mandag kl. 12:18
Han:  Jeg har ikke vært på Tusenfryd på hundre år.
 Sendt mandag kl. 12:30
Jeg:  jeg kjørte forbi der i går. de har fått en ny berg og dalbane.
blå. som vrir seg
 Sendt mandag kl. 12:34
 Jeg:  vil du på tusenfryd
 Sendt mandag kl. 12:36
 Han:  Ja, kanskje? Det er ikke sånn at jeg hopper i taket og tenker «JAA!», men jeg husker nesten ikke hvordan det er, så kanskje det er veldig gøy – vet ikke.
 Sendt mandag kl. 12:38
 Jeg:  jeg tror det kan være en gøy måte å øve på mestring
sorry at alt jeg gjør i livet mitt handler om psykologi
men jeg vet at jeg kan ta den lille berg og dalbanen, den røde. loopen
og så vil jeg prøve den nye blå
jeg vil ikke ta den av tre, fordi jeg foretrekker å være festet i skuldrene
men jeg vil gjerne ta den med stoler som henger løst i luften
og så vil jeg øvelseskjøre i trafikksenteret
og ta den blekkspruten
og spøkelseshuset
og speilhuset
og kanskje til og med prøve noe nytt
 Sendt mandag kl. 12:41