Lørdag.

Minner meg om viktorianske bilder av avdøde, var det noen som sa.

I kveld skal jeg se Haisommer 3.

Reklamer

Still I want to stay a while, walk with me another mile

Bilde

Jeg må ha fri fra jobben, fordi nå klarer jeg ikke å ikke ha sett Hanne Kolstø live lenger.

Jeg var fan av henne i den nå oppløste duoen Thelma & Clyde, jeg spilte nesten ihjel Riot Break, og nå tar jeg den siste skiva FlashBlack intravenøst. Jeg vet ikke en gang hvilken låt jeg skal anbefale mest, Far Ahead, Carousel, tittelsporet FlashBlack, men ja, kanskje Far Ahead, eller Black Hand fra førsteskiva. Fordi det er lørdag, og natta, og jeg er alene under en dyne i en by jeg ikke bor i lenger.

Jeg har vært borte fra Filialen en stund, og jeg har savnet å skrive her. Det har skjedd mye for meg. Noe fint, som at jeg har vært på kjæresteferie på den franske rivieraen. Og noe vanskelig, som alvorlig sykdom i den vesle familien min. Men det går bra. Eller det går et sted. Eller hva skal jeg si. Jeg tror ikke alltid det finnes et svar på hvordan det går.

It’s far, so far ahead. Hør på Hanne, i Wimp eller Spotify.

Spor av kreative prosesser.

Arbeidsmetodene i grafikk er nytt for meg som har jobba med digitalt fotografi og video fram til jeg kom inn på Kunstfag. At farger kan være så fysisk seige, rennende, klissete eller tørre er noe jeg ikke har reflektert så mye over tidligere. Overalt på skolen er det spor av andres prosesser og jeg blir ofte stående og glane på filt som ligger og forteller historier mens de venter på nestemann:

Jeg kikket ned på skjorta mi og så en liten brun flekk på magen, og tok meg selv i å lure på om det var syre eller sjokolade. Huskelapp på mobil: Kjøpe arbeidsskjorte.

Da jeg passerte denne sementblanderen på vei hjem, fikk jeg en følelse av at det var min egen hjerne som stod der i forstørret versjon. Det er nok fordi det er skolestart og jeg har ikke gått på skole på lange tider. Eller kanskje det er fordi jeg leser 1Q84 av Haruki Murakami akkurat nå. Eller kanskje det var fordi jeg hadde stått under avtrekket på grafikkverkstedet på skolen og polert kobberplatene blanke, litt for lenge, uten å ta en ordentlig pause.
Jeg skal øve meg litt på å ta pauser.
Noen fra tekstil har begynt å veve på greinene til et bjørketre nede ved elva i skolegården. Og da en bestemor skulle levere en kunststudent-baby til amming skjønte hun at hun hadde kommet riktig idet hun gikk forbi noen som stod og fotograferte asfalten.

 

 

 

Å kanskje burde skulle ville men ikke klare å kaste.

Det er mer et ungdomshjem enn et barndomshjem, det gule trehuset med epletre i hagen.
Jeg fant en hel pose med gamle partycd’er (”Ida Fæst” «Idamix» ) og til med backups av gamle filer.  Eldgamle jpg’er, word-dokumenter, en hel cdmappe med bilder av Russell Crowe.
Og innerst borte i en av alle krokene fant jeg en bitteliten dame.

Jeg skjønner ikke hvordan den lille plastikkseñoritaen har overlevd alle årene på loftet. Papirviften hennes er fortsatt hel på tross av at jeg fant henne opp ned og ubeskyttet.
Det var på et annet sted hun ble lagt i en pappeske, i en murblokk, før det gule trehuset kom inn i bildet. Hun ble pakket ned på et tidspunkt hvor hun ble ansett som svært lite hipp. Jared Leto var på veggene, jeg gråt når Angela gråt i My So-Called Life på tv2 og hyllene over pulten var fylt med cd-singler og kassetter med opptak fra radioen. XL på P3, Roxrevyen hvor jeg oppdaga bandet Eels, og joda, av og til Kjærlighet uten grenser med vulvastemmedamen Siv Stubsveen.
Hun spilte jo ofte With or without you med U2 da.

Jeg kunne bare kastet alt – men da risikerer jeg jo å kaste et par briller som noen kan få bruk for. Jeg kan ikke kaste briller. Man kan levere dem hos optikere, som skipper dem videre til andre kontinent.
Man blir svimmel av å vandre rundt krokbøyd over tilbakelagte år i tett luft. Svimmel av å tenke på at snart skal noen andre skal bo på rommet og se på årstidene som bor i epletreet «mitt».
Da jeg trengte pause fra støvet og den overraskende mengden av ræl jeg har skjøvet vekk opp gjennom årene (beklager mamma, jeg skal aldri mer klage over alle tingene du ikke har hjerte til å kaste) gikk jeg ned til Svartlamon, favorittplassen min i Trondheim, som ligger bare ti minutter unna ungdomshjemmet mitt.


Aldri et Trondheimbesøk uten en dose Ramp. Der spilte de Kim Hiorthøy og CocoRosie på høytalerne og jeg bestilte meg en liten presskanne med kaffe og en skål med pistasjis og bringebærsorbet og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv.
Trondheims fineste kafé, uten tvil.



Alle klærne jeg ikke passer i lenger, bøker som «Når kroppen forandrer seg» fra Starlet-klubben eller skjønnlitteratur om ungdommer som må konfrontere alt fra spøkelseshus til varulver til kjipe venner, ga jeg til gratisbutikken på Svartlamon, sammen med bilder av katter, ballerinaer og Shakespeare-sitater.
Men den bittelille damen fikk bli med hjem til Oslo, sammen med de gamle jpg’ene og annet snacks. Hun skal få stå ved siden bildet mitt av Bestemor i bokhylla.

Rart hvordan sydengaver man fikk av besteforeldre en gang på nittitallet får ny affeksjonsverdi. En 30 cm høy dukke med rødprikket kjole kan ikke gis bort når man fortsatt elsker et menneske så høyt at man glemmer at de er borte og ender opp med å ringe et telefonnummer som ikke lenger er i bruk, for å fortelle at man har kommet inn på Kunsthøyskolen.