Still I want to stay a while, walk with me another mile

Bilde

Jeg må ha fri fra jobben, fordi nå klarer jeg ikke å ikke ha sett Hanne Kolstø live lenger.

Jeg var fan av henne i den nå oppløste duoen Thelma & Clyde, jeg spilte nesten ihjel Riot Break, og nå tar jeg den siste skiva FlashBlack intravenøst. Jeg vet ikke en gang hvilken låt jeg skal anbefale mest, Far Ahead, Carousel, tittelsporet FlashBlack, men ja, kanskje Far Ahead, eller Black Hand fra førsteskiva. Fordi det er lørdag, og natta, og jeg er alene under en dyne i en by jeg ikke bor i lenger.

Jeg har vært borte fra Filialen en stund, og jeg har savnet å skrive her. Det har skjedd mye for meg. Noe fint, som at jeg har vært på kjæresteferie på den franske rivieraen. Og noe vanskelig, som alvorlig sykdom i den vesle familien min. Men det går bra. Eller det går et sted. Eller hva skal jeg si. Jeg tror ikke alltid det finnes et svar på hvordan det går.

It’s far, so far ahead. Hør på Hanne, i Wimp eller Spotify.

Kryss-sutur

I fjor vår, akkurat da vi skulle begynne med årets høydepunkt for meg på Westerdals (her er årets variant av samme magasin), så ble jeg syk. Ikke bare fikk jeg tidenes influensa, jeg fikk også senebetennelse. Først i høyre, så i venstre arm. Hele sommeren forsvant i sykemeldingspapirer, The Wire, Lost og Ben & Jerrys.

I år skulle jeg ta igjen. Fy søderullan. Jeg skulle bade, sykle, bade mer, ta båten ut til øyene, møte gamle venner, drikke drinker, spille badminton og spise is. Men samtidig som sommerhimmelen forble grå og full av regn fikk jeg godsjans på godsjans og jobbet som journalist i Aftenposten helt frem til onsdag forrige uke. Jeg må tydeligvis passe meg for å stå opp om natten for å gå på do. Bang inn i bokhylla, en totalt avflerra stortånegl, korssting gjennom negl og tåkjøtt, og sykemelding resten av tida på den vesle journalistjobben jeg hadde klart å karre til meg. Fææn.

Og så måtte jeg selge Øyabilletten min. I dag, akkurat nå, skulle jeg stått der, i lyset midt i mørket, og det hadde ikke gjort noe om det regna. Jeg skulle endelig få se Björk.

Egentlig skulle jeg endelig se henne på Roskilde i 2003, men mamma giftet seg i Trondheim samme dag. Mamma trumfer alltid Björk. Og så skulle jeg egentlig se henne da jeg studerte i NYC i 2007, men det var så dårlige billetter igjen, så jeg og Ida droppa det. Dagen etter kom kompisen vår Lars Henrik på skolen til lunsj. Han var litt trøtt fordi han hadde blitt invitert på etterfest etter konserten, der Björk hadde tråkket på foten hans. (Og ledd og sagt unnskyld.) Der og da sverga jeg på at neste gang jeg tviler, skal jeg aldri la være.

Jeg lukka døra til balkongen da klokka var halv ti. Men det hjelper ikke. Björk står i Gamlebyen og synger gjennom huset mitt. Og her sitter jeg på Etterstad med de dumme stingene og skjønner ikke helt hva jeg skal lære av det her.

Away.

For noen år siden satt jeg, Kaja Denstad, på en trikk i Oslo sammen med Kaja Senstad (helt sant), og han langhåra luggen over her, Morten Myklebust. Jeg og Kaja lagde en dogmesending til radio for Skumma Kultur på Radio Nova, og Morten spilte akustisk og sang på trikken hele veien opp til Grefsen.

Nå har Morten gitt ut skiva si. Den har fått medium pluss mottakelse av anmelderne, men jeg liker den godt, jeg. Og hver gang jeg spiller den i platebutikken jeg jobber i, kommer folk sigende til kassen med store øyne og ører og spør hva det er.

Spesielt godt liker jeg denne låta her som han synger med venninna si, Susanne Sundfør.

 

Men hva har vel det å si, om ting har hendt før meg?

Med jevne mellomrom går jeg inn på youtube og ser på denne videoen fra norske Melodi Grand Prix i 1966. Åse Kleveland vant med en melodi av Arne Bendiksen, og sang med en stemme som låter akkurat som Nico. Siden da har hun bidratt til å styrke kulturlivet i Norge på formidabelt vis. En gang gikk jeg i et fakkeltog og ble starstruck da hun dukket opp ved siden av meg. Jeg fikk lyst til å kysse henne på de høye kinnbeina og rope hurra for deg!  Heldigvis gjorde jeg det ikke.
Åse, du er helten min.