Til Kaja, 20.september 2008

Jeg skrev egentlig denne eposten til deg igår, men da gikk det ikke an å sende den.
Nå sender jeg den.

Jeg vet ikke, dagen idag er så sårbar.
Som en tynn lys sølvstreng som sola skinner så sterkt på at den begynner å dirre.

Igår gråt jeg mye. Jeg satt og hvilte meg på Habana Libre, et hotell like i nærområdet mitt. Det er veldig rolig og stille og kaldt der. Jeg hadde spist en pizza på kafeen ved siden av og tegnet litt og syns det var så godt å være alene og så kjente jeg at det løsnet.
Jeg har hatt lyst til å gråte så lenge, og igår løsnet det.
Jeg sendte mange meldinger til X (og til XX) og hxn svarte med en gang. Jeg vet ikke, forholdet til X har egentlig bare bedret seg. Hxn er X. Sånn er det.
Da jeg kom hjem fra hotellet – jeg gikk derifra da jeg skjønte at jeg kom til å begynte å gråte, så sovnet jeg den andre veien i senga, etter at jeg var ferdig.
Det er så lenge siden jeg har gjort akkurat det. Da jeg våknet var jeg blytung i kroppen og det var egentlig godt det også. Det gikk over etter at jeg dusjet.

Jeg tok pedikyr etter skolen idag. Sånne ting er litt vanskelig – her på Cuba er det en helt egen damemåte å sosialisere på. Jeg får overhodet ikke til den tørrpratinga. Hun som ordnet føttene mine hadde en oppriktig sårbarhet over seg. Og så hadde hun et kort i lommeboka med en norsk adresse på og et norskt mannenavn. Robert Hansen stod det. Hun ble så ivrig da jeg sa jeg var fra Norge. Cubanerne spør alltid om det. Hvor er du fra. Kortet var gammelt og slitt i kantene. – El es mi novio, sa hun til meg. – Han er kjæresten min. Hun prøvde å spørre meg om hvordan man ringer til Norge og sånn. Jeg skjønte det ikke helt, jeg tror jeg svarte feil på det hun spurte om, men det som stod der av nummer for å ringe ut og slikt var helt riktig. Alikevel ble hun så trist, på en sakte måte, bare av å snakke med meg.


Jeg trenger en kald vinterdag.

Jeg tenker på at du sykler rundt i Oslo og drikker øl med folk og sier smarte ting som jeg alltid ønsker jeg også kom på å si.

Jeg var innom en konsert idag. Den var sårbar den òg, på en veldig kjip måte. Musikken var elendig, det var så få publikummere og alle stolene var i skittenhvit plastikk og han ene vokalisten så at jeg så at han skjønte det; Han skjønte hvor dårlig det var. Jeg måtte bare gå. De var bare to personer på scenen og scenen var så stor og tom. Det gikk ikke, jeg fikk det helt dårlig.

Og så gikk jeg hjem og på vei hjem snakket alle sammen til meg. Fordi jeg tok en annen vei hjem enn den vanlige kjente ikke folk meg igjen og trodde jeg var en ny turist. Og så var det atter en fyr som satt på trappa si og ropte «oerr jufromm» og jeg svarte mitt sedvanlige CHINA og damene på nabotrappa lo og det tålte han ikke, men jeg så han måtte kontrollere seg fordi alle naboene hans var ute og hang de også, så han reiste seg opp og begynte å følge etter meg for å ta igjen verbalt på et eller annet vis. Noen begynte å rope etter han og de ga seg ikke og da slapp jeg fri.

Jeg klarer ikke helt å forholde meg til alle feilene jeg gjør hele tiden fordi jeg ikke forstår den cubanske kulturen i den grad jeg så gjerne vil. Jeg tror jeg fornærmer minst tre cubanere daglig. Jeg rekker ikke å lære alt før desember. Jeg må reise hit ofte, i ny og ne. Eller noe.

Nå hører jeg plutselig at Johhny Cash synger I see a darkness, som du først viste meg med Bonnie Prince Billy. Det var fint. Det var riktig. Tusen takk.

Reklamer

Tiss og fiolin.

Hvis jeg skulle definert subwayen i New York ville jeg kalt den en rottebefengt, illeluktende musikkatedral. Det er noe med å stå flere etasjer under jorda og høre noen spille den nydeligste fiolinsolo mens du kjenner stanken av urin i neseborene.
Det er ikke alltid man har tid til å gå etter musikken – og det er alltid musikk under jorda i New York. Ofte er det umulig å lokalisere hvor den kommer fra, litt avhengig av hvor man står og hvilken plattform man befinner seg på. Jeg aksepterte tilslutt at man bare må slippe taket og nyte musikkopplevelsene når de kommer, fordi det er så mange musikere og så mange melodier, overalt, hele tiden, konstant. På godt og vondt.
En gang var jeg heldig, da spilte det et band så fint at jeg snudde i trappa og gikk tilbake for å hente en klistrelapp med bandlogoen på, så jeg ikke skulle glemme dem.
De heter Pearl and the beard.
Her har du en liten spilleliste hvis du vil lytte.
Også har de også laga en Will Smith-medley:

Knekkebrød, Karoline – og litt om Uganda.

Jeg har fått en knakende god knekkebrødoppskrift av Karoline.
Her er hun på motorsykkel i Jinja:

Karoline jobber for Arise and shine Uganda, en ikke-statlig organisasjon med trua på at utdanning er nøkkelen til en bærekraftig samfunnsutvikling.
Karoline skriver jevnlig på bloggen sin om det hun ser og opplever i Uganda, så sjekk den ut mens du venter på at knekkebrødene skal bli ferdig.
Du kan også trykke «like» på denne hvis du er på Facebook.

Her er oppskriften:
2 dl havregryn
1 dl linfrø
1 ts salt
7 dl vann
La stå i en time. Deretter tar du:
2,5 dl solsikkekjerner
2,5 dl sesamfrø
2,5 dl gresskarkjerner
2 dl rugmel, grovt
La stå i en time.
Stekes ved 160 grader i omtrentelig 45 min. Helst varmluft, hvis ikke la døra stå på gløtt.
Husk bakepapir!

Samtidig, et annet sted.

Jeg har noe lesestoff å anbefale. Min venninne Guri er en sånn som gjør ting. Hun tenker seg om, reiser seg opp og legger i vei. Da kommer man seg steder. Og denne gangen la hun i vei helt til Karachi, Pakistan. Heldigvis skriver hun reisebrev, på Gori i Pakistan. Som det står: «Gori betyr hvit/vestlig/utenlandsk kvinne. Guri uttales gjerne Gori/Gåri i Pakistan, derav navnet.»

Jeg anbefaler hele bloggen, jeg. Spesielt denne posten om hvordan ting funker (og ikke funker…) i Guris kjønnsdelte kontorlandskap. Og denne posten som et eksempel på kulturkræsj og sikkerhetsparanoia. Posten som ironisk nok heter Thailand har mange interessante tanker om hennes hverdagsliv i Karachi. Og om det å være norsk. For vi er jo norske. Med alt det innebærer. Det er sånt man glemmer der man ligger på sofaen og skrur på tvn etter middag.

Mens Guri skysses rundt i beige bakseter og ser ut som en utenriksreporter på vei til en viktig hendelse.

Det nye Cuba

er tittelen på en bok som har kommet ut på Manifest Forlag, skrevet av Even Sandvik Underlid, en herremann jeg var så heldig å dele casa med da jeg bodde i bydelen Cayo Hueso mens jeg studerte i Havanna. Takket være Even vet jeg det som er verdt å vite om Cuba og mere til. Nå har du også sjansen til å gripe fatt i kunnskap om Cuba, en nasjon jeg har blitt utrolig glad i og som jeg er så takknemlig for at jeg har fått oppleve på nært hold. Her kan du lese om Det nye Cuba og kjøpe boken hvis du vil.

Even og jeg kjører motorsykkel på vei til en bursdagsfest like utenfor Havanna

Sjøsjuk

Jeg har vært på ferie. Fordi jeg har flaks har jeg bodd på femstjerners hotellet Corinthia til fire hundre kroner natta, og tasset ned i dette bassenget i morgenkåpe og hånddukstøfler, helt uten videre.

Jeg var egentlig ganske sikker på at jeg ikke kunne svømme lenger. Men det viste seg at jeg kom meg både frem og tilbake i bassenget både en og seksten ganger på morgenkvisten eller før middag. Den første dagen brukte jeg mye tid på å tenke på
a) jeg er bleik
b) jeg har på meg lite klær på offentlig plass
c) hai
Men plutselig klarte jeg å puste selv. Og etter hvert tror jeg at jeg holdt hodet nesten like bra som mine badeforbilder. De brystsvømmende gamle damene med boblete badehette.

I fjor badet jeg ikke. Mest fordi jeg hadde senebetennelse i begge armene og ikke turte å bruke dem til noenting. Litt fordi jeg synes sommerbading fort blir mer fullt av folk enn fint. Og så må man være skikkelig sikker på at det går bra å gå rundt i bare bikini. Plutselig var det for kaldt i vannet. Det var bare å parkere sykkelen.

Men siden jeg kom hjem fra Budapest har jeg bare tenkt på vann. Bade. Svømme. Å kunne stå opp og sparke fra, før jeg skjønner at jeg er våken. Svømme på kvelden, like før det stenger, bare ta én lengde til. Den dumpe stillheten når det bare er du og en gammel mann i hele hallen. Og gå ut i frisk luft etterpå, med vått hår og klor i halsen, svinge litt i balansen og glede seg til neste gang.

Angel Terry Domech

Jeg konsentrerer meg så hardt at alle tennene faller ut av munnen. No, no, sier han. Eschucha por favor (Lytt vær så snill); Gong ki ki ka, ti ti, ki ka, sier han. Jeg lytter til ordene hans. Ord som forteller hvor lydene gjemmer seg i congaen. Jeg må se litt fortvilet ut, fordi han ler og klapper beroligende på hendene mine. Hånda hans er så stor at den dekker flata på congaen fra den ene enden til den andre og når han legger hånda oppå mine er det umulig å ikke stirre. Til og med neglene er helt enorme. -Toca mas fuerte. -Slå hardere. -Asì, sier han, (sånn her) og hendene hans treffer så stødig og så sterkt at rytmen slår saltomortale inn i murveggen og tilbake igjen. Vibrasjonene treffer trommeskinnet så det dirrer mot nervene i fingertuppene mine. -Ahora tù, sier han. -Nå deg. Jeg nikker og ser ned på congaen. Som om det han nettopp gjorde var helt vanlig, å skulle få til det der.